Barndommen er viktig, og kan for noen være svært vanskelig. Den former oss og preger oss.
Ingen kan legge fra seg en barndom – ingen kan begynne på nytt. Vi kan verken velge våre foreldre eller forandre dem.
Vi må bare akseptere dem – og leve med det.
Det kan være smertefullt.
Her kommer en selvbiografisk bok – som gjorde et stort inntrykk på meg. Det er modig og imponerende å skrive en slik bok. Dette er så brutalt ærlig at det svir.
Krystallslottet
Jeanette Walls
Pantagruel
Jeanette Walls vokser opp i USA sammen med tre søsken og et par svært spesielle foreldre.
Faren Rex er alkoholiker. Han kan være både sjarmerende og brutal. Han er veltalende og oppfinnsom, og drømmen er å finne opp en maskin som skal finne gull. Han elsker familien sin – og en dag skal han bygge Krystallslottet til dem.
En dag skal de heve seg over fattigdommen og fordømmelsene.
Moren Rosemary har kunstnerambisjoner, men intet talent.
Hun mener hun har et kunstnerkall, og bruker all energi på bildene sine – som ingen vil ha. Ungene må klare seg selv. De går for “lut og kaldt vann”
Det går i kattemat, meloner og popcorn – og hadde dette vært her i Norge – ville bekymringsmeldingene strømmet på.
De lever et taterliv. De reiser dit det er jobb å få – de bor i husvogner – og falleferdige hus – men må alltid flykte når kreditorene blir for aggressive.
Det som slår meg når jeg leser denne boken – er hvor lojale ungene er. De er tilpasningsdyktige – de prøver virkelig å få dette livet til å balansere. De prøver å få far til å slutte å drikke – og mor til å begynne å jobbe – så de kan få et verdig liv.
Her er det ungene som tar ansvar – og det er imponerende hvordan de klarer seg.
Boken er både velskrevet, vond, klok og morsom.
God fornøyelse!!
Anbefalt av Liv Gade – bokinspirator
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer