Boken er anmeldt av Livs bokanmelder Julie Didriksen.
****
Finn har satt seg på toget. Han skal til hjembyen og gravlegge mora si. På stasjonen står den inneslutta broren hans og venter. I barndomshjemmet sitter faren og den utenlandske kona hans og gjør ingenting. I sykehuskapellet står Finns barndomshjem Freddy med dress og gummihansker og gjør den døde mora klar til framvisning. Jeg kunne gått hjem i blinde er et bevegende og presist portrett av nærheten mellom en sønn og en mor. Og en mørk komedie om levende og døde.
Joachim Førsund er født i 1971. Jeg kunne gått hjem i blinde er hans skjønnlitterære debut. Boken er solgt for utgivelse i Danmark, og filmrettighetene er solgt til Lars von Triers selskap Zentropa.
Jeg får si det samme som utallige anmeldere har sagt før meg: Dette er en usedvanlig god debut. På mange måter er dette en fortelling som legges frem på en måte som får en til å tro at dette rett og slett er en situasjon klippet ut av livet til en helt ordinær person, som opplever helt ordinære ting. Det Finn og de andre personene går igjennom er på ingen måte unikt. Den fraflyttede sønnen returnerer til hjembygda for å gravlegge mora. Det er turbulente barndommer, forhold som faller i fra hverandre og som dannes, stahet, hemmeligheter og ikke minst livet og døden. Romanen gir følelsen av at dette egentlig kunne vært snakk om naboen. Ja, det kunne rett og slett vært snakk om deg.
Vår advokat kan stikke bevillinga si oppi rassen. Vår advokat tror han kan heve seg over alt og alle, men egentlig er han bare en dott. En ynkelig liten dott som faen ikke greier å ta vare på dama si engang. Hun dama er faen meg mye bedre enn vår advokat. Vår advokat er ikke noe å satse på. Vår advokat har ikke annet enn alkiser i familien. Vår advokat kan faen ikke få unger engang. Vår advokat kan like godt stikke å henge seg, først som sist. Den eneste som ville savna han er mora hans, men hun er død. Mora til vår advokat er død. Og hvem sin skyld er det, om vi tør spørre?
Språklig føles det som om Joachim Førsund er noe for seg selv. Han skriver på en poetisk måte. Allikevel er alt overflødig fjernet, og det er ikke rom for mange store, flotte ord. Her holder han seg til saken – men er allikevel kunstnerisk. Skildringene går litt i ett med hverandre. I det ene øyeblikket befinner hovedpersonen Finn seg i nåtid, i det andre er vi plutselig med han inn i minnene fra barndommen. Akkurat slik mennesket oppfatter verden. Selv om boken skrives i tredjeperson føles den langt mer personlig en majoriteten av bøker jeg har lest i det siste.
Joachim Førsund tar mennesket på kornet. Han virker erfaren og innsiktsfull i sin melankolske skildring om sønnen som har mistet moren. Hun var på ingen måter noen helgen, alkoholisert og ensom som hun var, men båndet mellom mor og sønn var helt unikt. Så unikt at den yngre broren ikke engang får være med. Dette er en sår og relativt mørk fortelling. Det skjer ikke så veldig mye, som tidligere nevnt føles det som noe som kunne ha blitt sakset ut av et hvilket som helst liv. Og det er det som gjør dette til en god bok.
Se flere bokanmeldelser på Julie Dirdriksens fyldige bokblogg her
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer