Bokanmeldelsen er skrevet av Kirsten Muhle
Blomsterhandlersken
Gro Dahle
250 sider.
Cappelen Damm. 2010
Gro Dahle debuterte i 1987 med diktsamlingen Audiens, og har siden utgitt diktsamlinger, barnebøker og fortellinger. Det har til sammen blitt over femti bøker for barn og voksne innenfor flere sjangere. Hun er blant annet tildelt Obstfelderprisen 1997, Aschehougprisen 1998 og Brageprisen 2002 for beste barnebok “Snill”.
I 2006 kom hennes første voksenroman, kritikerroste ”Huset i snøen”.
Forfatteren kom ut med romanen “Blomsterhandlersken” høsten 2010.
Gro Dahles karakterer kjenner seg ofte ensomme og alene i verden. I denne romanen handler det om Sigrid som er nettopp er i en slik situasjon. Hun jobber noen timer daglig som assistent i en blomsterbutikk, og tittelerer seg selv blomsterhandlerske, – hvis noen spør.
Livskrise
Det er blomsterbutikken og hjemmet som er Sigrids arenaer. Boken handler om Sigrids forhold til mannen sin Even, som hun synes har forandret seg, sin invaderende mor og de to barna Isak og Sofie.
Venninnen Eli-Nora tar også en stor del av Sigrids liv. Ikke sjelden lurer Eli-Nora på om hvordan Sigrid fikk jobb i blomsterbutikken, om det var fordi Stine Marie som driver blomsterbutikken ville sysselsette henne.
Rollene blomsterhandlerske, ektefelle, mor og venninne er krevende for Sigrid – og livskrisen blir en kjensgjerning. For å finne pauser i livet, som ofte blir for klamt og kaotisk tar hun stadig vekk drosjeturer, – drosjeturer som gjør henne godt.
I begynnelsen av boken finner Sigrid en perleøredobb i mannens bil, og hun beskriver det med at hun blir snudd opp ned, og at hun blir svimmel. Slik fremstår forøvrig også forsiden på boken der blomsterhoder kretser om et kronblad, og tittelen; ”Blomsterhandlersken” står opp ned.
Blomsterhandlersken
Jeg synes Sigrids egne beskrivelser av blomster selv beskriver henne godt:
”Mellom blomstene kan jeg være meg selv. Jeg trenger ikke smile engang. Jeg kan ta av meg ansiktet, la skuldrene falle. Jeg kan stå der mellom bladene og stenglene og være lut og sur og slapp i trekkene. Og det er så lite som skal til, bare litt vann, bare en dusj. Jo lenger jeg er her, jo mer som blomst føler jeg meg. Jeg har tatt meg i å stå der og nikke med hodet når det kommer kunder inn i butikken. Som om jeg er en av dem. En litt stor amaryllis med stort knoppehode, klar til å bikke over”.
“Jeg får med ett en voldsom medfølelse med plantene. Disse trange pottene! Tenk å aldri få rette ut beina, aldri få strekke ut beina. Alltid å være begrenset til et bord eller en vinduskarm. Jeg kjenner meg igjen i dem. Dette kvinnelivet. Å stå der å håpe at blomstringen enda ikke er over, at enda en liten knopp skal springe ut. At skjønnheten ikke er borte for godt”
Det vanskelige livet
Som vi forstår er det et rikt indre liv hos Sigrid, av og til kan hennes virkelighetsforståelse tilsynelatende være ganske ”ute” men så viser det seg likevel at hun ikke er så langt fra sannheten likevel. Følelsen av å være en blomst, kanskje en amaryllis i en vase, blir ikke mindre forsterket av at hennes mann forteller henne stadig vekk; at hun var penere før.
Blomster som symbol på noe menneskelig eller kvinnelig lever sitt heller korte liv i en blomsterbutikk. I blomsterbutikken er det dessuten mange som ønsker blomsterkranser til begravelser, som sammen med de avskårne blomstene minner om at livet snart vil ta slutt.
Forgjengelighet, parforhold og mor/datterforhold er tydelige temaer i boken. Ikke bare har Sigrid et komplisert forhold til sin mor, som ikke lar henne være voksen, men også et noe spesielt forhold til sin datter Sofie. Sofie som kanskje er rundt åtte – ti år får stadig spørsmål av moren om hun er bra nok, normal nok osv.
(…) Synes du jeg er tykk, spør jeg.
Jeg vet ikke, sier hun og ser på meg. –kanskje. (…)
Til tider kan man irritere seg over bokens hovedperson i det hun vikler seg inn i komplisere og såre tanker, som likevel er så menneskelige og gjenkjennende.
”I mørket snur jeg meg vekk fra Even, trekker meg unna, sklir ut mot kanten av senga. Der ute på enden av verden blir jeg liggende og lytte til hver minste bevegelse fra hans side, hvert lille pust, lete etter spor som på en eller annen måte kan overbevise meg om at jeg tar feil og at jeg faktisk kan stole på at han snakker sant. Jeg ligger så langt ute at jeg nesten tipper over(…)
(…) I det siste har jeg erfart at det går helt fint å sove på kanten av en avgrunn. Jeg har ikke ramlet ut av senga en eneste gang siden jeg ble voksen”.
Gro Dahle har et spesielt skarpt blikk på de vanskelige følelsene. Hun beskriver de med en slags letthet, men ikke uten tyngde. Boken er delt inn i 180 kapitler, hvor jeg opplever at kapitlene ofte kan leses som små noveller, små utdrag fra et liv som alene også forteller en historie. Historiene, romanen er gjenkjennende, og derfor troverdige.
Dette er en god bok om alvorlige temaer som livet selv, livet vi skal leve sammen med andre mennesker. Forgjengeligheten ligger forøvrig som et bakteppe, et teppe av blomster om du vil.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer