Anmeldelsen er skrevet av Ellen Engen-Medlie.
Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) har skrevet en rekke romaner for barn og ungdom. Han har mottatt flere priser, også for Yatzy, som han fikk Brageprisen og Kulturdepartementets litteraturpris for beste barne- og ungdomsbok for 2004 for. Yatzy er også filmatisert.
Yatzy starter, etter en kort prolog, med at den sekstenårige Daggi, Dag Vidar, kommer til et nytt sted og en ny fosterfamilie. Familien består av mor, far og sønnen Gustav, som er noen år yngre enn Daggi. Skoleåret er snart over, det siste året på ungdomsskolen, og vi følger ham fram til ferien starter. Den nye moren gir ham en gave nesten med det samme han kommer, et videokamera. Dette kameraet har han med seg overalt, og det fungerer som en slags buffer mellom ham og omverdenen. Han får ting på avstand og blir på enkelte områder mer observatør enn deltaker. Norsklæreren er en entusiastisk og forståelsesfull type som liker det at Daggi filmer, og han får i oppgave å lage en film om det å være i ferd med å avslutte ungdomsskolen. Filmen skal vises på skoleavslutningen, men det viser seg at det kan bli en for vanskelig oppgave for ham ; han legger etter hvert mer og mer av seg selv i opptakene, det er som om han glemmer at kameraet er der, og han filmer blant annet en sjeleutleverende monolog han har til familiens katt. Helt klart sekvenser som ikke kan vises offentlig uten at hele livet hans legges åpent.
Kameraet er det eneste han kan bruke av elektroniske «dingser». Familien tillater ikke bruk av spill av typen Nintendo, og Daggi og Gustav bruker derfor en del tid på å spille yatzy. Et spill som alle kan være med på, der du ikke kan jukse. Terningene kan falle forskjellig for spillerne, og det må en forholde seg til. Kanskje ikke så ulikt livet selv?
I tillegg til kamera og familie har Gloria en stor rolle. Hun er jenta som skiller seg mest ut av alle på skolen, den som bruker mest sminke, den som går sine egne veier. Og de veiene vil hun etter hvert ha Daggi med på, selv om de sett fra utsiden er veldig forskjellige, både av utseende og oppførsel.
Forholdet mellom Daggi og Gloria er klassisk og kunne lett blitt en klisje: De to outsiderne som finner trøst og kjærlighet i hverandre. Men det funker bra, og det røffe språket i romanen gjør også sitt til at ingenting blir klissete. Her møtes de for første gang:
– Hei, sier en stemme.
Hun er veldig høy, for jeg må se opp. Hun har svart langarma t-skjorte med japanske tegn og en slags tegneseriefigur hun strekker over tomlene, og hundehalsband med nagler rundt halsen. Hun har svart hår og svart neglelakk. Hun har mørk leppestift som om hun har bestemt seg for å svartmale alt sammen.
Men aldri hvor mørkt hun prøver å se det, kan hun ikke gjøre noe med blikket sitt. Hun har svære øyer med lange øye-vipper klint utover, så når hun ser på meg er det akkurat som når man møter en bil med fjernlys på, du må enten se litt vekk eller du må bare la det stå til og være blinda noen øyeblikk etterpå.
Jeg går for det siste.
I tilbakeblikk avsløres det litt for litt for leseren hvorfor Daggi måtte flytte. Tragiske hendelser har satt sine spor i ham, men i takt med at hendelsesforløpet avklares for leseren går også ting opp for Daggi. Han endrer seg, vokser og modnes, men ikke uten vanskeligheter. Det er mye dramatikk i romanen og at den er filmatisert forundrer meg ikke.
Jeg vil overlate til dere selv å finne ut hvordan denne historien ender. Den er verdt å bruke litt tid på, selv for voksne lesere.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer