Marion Th. Th. Lund kom i desember 2010 ut med boken “Dikt fra en nedlagt bensintasjon”. Vi presenterer boka nærmere lenger ned i artikkelen, men tok først noen ord med forfatteren.
Det påstås at alle husker sitt første kyss. Det er ikke vi i LIV SÅ interessert i… Men husker du din første tekst?
– Ja, jeg husker min første tekst, den var et lite hefte som jeg satte sammen til mammas 50 årsdag, og jeg hadde lastet ned bilder av store katedral-søyler som bilder til hver tekst. Marion smiler – Det gikk på rim, og var veldig ”åndelig”.
Du kom ut med diktsamlingen ”Dikt fra en nedlagt bensinstasjon” i desember 2010. Hva handler den om?
– Diktene handler om det meste mellom himmel og jord, noe rått og annet sanselig.
Det er jo en ganske spesiell tittel. Hvorfor valgte du akkurat den tittelen?
– Den valgte jeg fordi jeg synes det skrives for lite om gamle nedlagte bensinstasjoner, og det kan jo bety så mangt. Og så har jeg en forkjærlighet for den BP n på vei til Tjøme som er avbildet på coveret.
Når begynte du å skrive?
– Jeg begynte å skrive dikt da jeg gikk på Rudolf Steinerhøysskolen i Oslo i 1999.
Hva er det med det å skrive dikt som tiltaler deg?
– Det er at jeg kan skrive om alt mulig, uten å bekymre meg om noe. Jeg føler at diktene rommer det jeg rommer, og at jeg kan ”ta ut alt det poetiske” jeg til tider har i meg.
Vil du fortsette å skrive dikt, eller har du tenkt å prøve deg på andre sjangre?
– Ja det vil jeg. Jeg er poet. Men jeg liker tanken på å skrive annet også, så lenge jeg får skrive, så lenge jeg klarer å få en god historie.
Hvordan jobber du? Jobber du med flere ting samtidig, og hvordan strukturerer du skriveprosessen? Har du et kontor, sitter du hjemme, på kafe eller annet sted?
– Jeg fester meg gjerne med ett eller flere ord, går å tenker over det, og kladder på papir. Eller det kan være en stemning, en opplevelse, eller noe jeg har lest som jeg grubler lenge på. Tar det kanskje med til en skrivegruppe jeg er med i, eller lar det ligge en tid, for så å ta det opp igjen senere. Marion ler. – Jeg har spart på masse setninger som jeg kan bruke. Man kan nesten si at jeg har laget min egen ord-bok-for-senere-bruk-til-dikt og poesi.
Når du setter deg for å skrive, er det noe du MÅ gjøre / ha / trenger?
– Ja, det tror jeg nok, for jeg får ikke til å skrive bestandig. Noen ganger går det i en fin flyt, andre ganger må jeg dra ordene ned i fingrene, eller i kulepennen. Og andre ganger igjen, sitter jeg bare å river i papiret uten at noe kommer ut av det. Men, jeg elsker ord, spessielt svenske ordbøker. Det er kos det.
Hvorfor skriver du og hvor henter du inspirasjonen?
– Jeg henter inspirasjon over alt, enten i dagliglivet, eller i en og annen opplevelse. Det behøver slett ikke være min opplevelse, det er faktisk ganske sjeldent. Det kan være andres skjebner eller en og annen katastrofe jeg kan ”sulle” meg inn i. Og jeg skriver fordi jeg må. Skrivingen har åpna en helt ny verden for meg, der jeg kan dykke ned i ord og betydninger. Og det at jeg tør, gir også ett kick. Det er deilig å skrive, selv om jeg i de fleste gangene opplever det som ett slit. Men det er det verdt. Selv om alt en skriver selvfølgelig ikke alltid blir like bra…
Hva slags assosiasjoner får du av ordet BIBLIOTEK?
– Jeg kan gå på biblioteket bare for å snuse på bøkene. Innbindingene, smake på sidene. Huff ja, jeg pleier å rive av hjørnene og smake på papiret. Særlig svenske bøker, de smaker melk. Og så lukter det så godt av gamle skinnbøker og bøker som har slitte ark fordi så mange har lånt dem. Det kan forresten gjøre meg litt trist også. En utslitt bok. Eller en vel-lest bok som det kanskje heter. Boka ”Barn 312” som de har på Larvik bibliotek, er virkelig slitt. Og den har jeg grått over mange ganger.
Leser du mye selv?
– Jeg er periodeleser, og hver november må jeg lese 1,5 meter med bøker fra russiske forfatter eks Tolstoj etc. Da blir jeg akkuratt ferdig i rom-jula eller rett over nytt år. Men jeg må lese og bla, lydbøker passer ikke for meg. Og jeg kan helst ikke låne bøker av folk, for jeg spiser jo opp hjørnene eller streker under gode ord og flotte setninger.
Har du noen spesielle forfattere eller verk som betyr noe ekstra for deg også i dag?
– Ja, ” Min barndom” av Maxim Gorki. Det er min absolutte favoritt bok.
Skriver du på noe nå? Vil du fortelle oss litt om det?
– Jeg har flere ting på gang. Jeg skriver litt på et manus om en fyr som heter Hans Mark. Han er en noe laidback type uten de helt store interessene uten Grandiosa og boks – øl. I tillegg har jeg et manus som nesten er ferdig en barnebok om elgen Elmer, og et annet som jeg så vidt har begynt på, om en sjokodille. Dessuten har jeg også en haug med noveller som handler om 2. verdenskrig og tenkte hendelser i Europa, blant annet fra Polen. Marion smiler igjen. -Og så skriver jeg selvfølgelig fremdeles dikt da, vi må ikke glemme dem.
Forfatter: Marion Th. Th. Lund
Utgitt: 2010
Forlag: Liv forlag.
Innb: Innbundet
ISBN: 9788299827324
Genre: Lyrikk
Forlagsomtale
Diktene er skrevet med en følsomhet og et ordvalg som ikke finnes blant mange andre av dagens poeter.Tekstene er både stemningsfulle og gåtefulle, men de fleste er allikevel lett tilgjengelige.
Her finnes alle nyanser, sjatteringer innen alle regnbuens farger, kanskje med et ekstra sterkt innslag av blått. Diktene er vakre, spennende, triste, erotiske, glade. Og til tider ganske nådeløse.
Men først og fremst: Vel verd å lese.
En smakebit fra boken
Sitter i knutene
av et filtret fiskegarn
fortapt
mellom skvallerkål på tomten
av en nedlagt bensinstasjon.
Ser gresshoppen stå insekt,
åttekantet panserglassmosaikk
i dens høye øye
aner når den løfter blikket,
forventningen bak pannens fylte palisade,
kulørt lykke trukket ut av solen
og satt til lagersalg,
innkjøpt kobberbabbelskrot
fra bidronningens blanke krone.
Nostalgien i glimtet
er ikke hva den har vært
men hoppet
ligger stadig latent i låret.
*
Gro Dahle kom ut med romanen “Blomsterhandlersken” sist høst. Boken er en samlivsroman med en hovedperson som heter Sigrid, en kvinne i slutten av trettiårene. Hun selger blomster og lever et rolig familieliv sammen med mannen Even , datteren Sofie og sønnen Even. Men hun er allikevel ikke tilfreds. Hun lurer på om det er kroppen hennes som er problemet, er hun syk? Eller er det forholdet til mannen det er noe i veien med, kanskje han er utro? Uansett, noe er galt, angsten og nevrosene blomstrer. Og det hjelper ikke at moren ringer hele tiden. Det eneste som hjelper, er å ta drosje.
LiV har tidligere skrevet om Maria Amelie, forfatteren av boka “Ulovlig norsk” Den gangen startet vi omtalen av forfatteren slik:
Lillian Wirak Skow, som i disse dager har stor suksess med boken “Størst av alt” har nylig deltatt i TV Vestfolds ukentlige kulturprogram, Brus. Der presenterer hun forfatterskapet sitt, og leser nyskrevne dikt. De som gikk glipp av innslaget, eller som ikke får inn TV Vestfold, kan se klippet her:
Det finnes ildsjeler, idealister som brenner for å skape en bedre og mer rettferdig verden.