Skrevet av Tone Lilleenget By
Christofffer Kihle Gjerstad ble bare åtte år. Først fire år senere ble stefaren dømt for å ha påført gutten skadene han døde av. Moren er fremdeles under politietterforskning for medvirkning.
Hva får voksne til å mishandle et barn til døde? Og hva gjør at verken den nærmeste familien, skolen, helsevesenet, politiet eller andre offentlige instanser skjønner hva som skjer – før det er for sent?
“Jeg tenker nok du skjønner det sjøl”, svarte Christoffer alltid når han ble spurt hvor alle skadene kom fra. Det vil du også gjøre når du har lest denne boka.
“Vil du virkelig lese denne boka?” sa en venninne til meg da hun var på besøk og så at den lå framme på stuebordet.
“Jeg ville ikke ha greid det, det blir for vondt. Spesielt for meg som er mor selv”.
Bare den treffende tittelen sammen med bildet av den alvorlige lille gutten på forsiden, er jo et lite slag i magen allerede før man blar opp på første side. De fleste har jo lest skriveriene og uttalelsene i media og vet dermed hva den går ut på.
Og jo, boka er grusom å lese. Man må være godt herdet eller gjort av et kaldt og hardt materiale om man ikke blir beveget underveis. Vi møter en krevende men livsglad og aktiv gutt, og vi er på forhånd så inderlig klar over at denne historien får ikke den slutten vi så gjerne ønsker oss. Likevel er dette en viktig bok som man bør lese. Vi trenger å bli minnet på de harde realitetene, at dette dessverre faktisk skjer rundt oss. Å huske hvor viktig det er å følge med og å våge å gjøre noe istedet for å lukke ører og øyne når det virkelig gjelder.
Vi orker ikke, vil ikke, må ikke, kan ikke se at barn blir mishandlet eller misbrukt. De færreste av oss har fantasi til å forestille oss mennesker vi kjenner, kan begå handlinger som ligger langt utenfor det vi selv er i stand til. Og nettopp derfor skjer det. Nettopp derfor får det skje. I nabobygda. I nabohuset. I naborommet – uten at vi egentlig ser det vi ser. For jo nærmere det er, jo fjernere er det.
Flere ganger underveis i lesningen var det like før boka ble kastet veggimellom i ren avmakt og sinne på Christoffers vegne. Nå ser man jo naturligvis tilbake i etterpåklokskapens lys, men likevel er det helt utrolig at dette kunne skje uten at noen reagerte og slo alarm. Hvordan kunne det gå så langt? Og hvorfor var etterforskningen så mangelfull, tilfeldig og preget av svakheter etter at tragedien var et faktum? Ikke bare ble han sviket av de rundt seg mens han var i live – saken ble utrolig nok henlagt tre ganger før Riksadvokaten beordret tiltale i 2008.
Bokas innhold er basert blant annet på offentlige papirer, men også på mormorens notater og samtaler forfatteren har hatt med blant annet henne og Christoffers far. Det presiseres at stefaren og moren, som henholdsvis ble dømt eller er under etterforskning for ugjerningen, ikke forteller sin versjon. De fikk begge tilbudet men valgte å avslå. Framstillingen er dermed ikke så balansert som man kunne ha ønsket i og med at man får høre kun én side, og det bør man jo også ha i bakhodet underveis mens man leser.
Likevel faller det vanskelig for en utenforstående leser å tro på motpartens skyldfrihet og deres argumenter om selvskading og at gutten forårsaket sin egen død. Man kan jo stille dette spørsmålet: Hvordan forklare at en syk og sengeliggende åtteåring greier å påføre seg selv et 17 cm langt brudd i hodeskallen? Et brudd som krever en kraft tilsvarende 50-90 km i timen, og som ligner mye på hodeskader som blir funnet på motorsyklister…?
Jeg tenker nok du skjønner det sjøl er vond, opprørende og tankevekkende. Denne boka kommer til å sitte som støpt i minnet i lang tid framover, og forhåpentligvis vil den skape engasjement videre. Christoffer blir ikke glemt. Kanskje kan det bli gjort noe med den mangelfulle rettssikkerheten som barn har i Norge. Kanskje kan barn som går igjennom noe lignende bli sett og få hjelp. Som forfatteren selv slår fast i etterordet om boka:
Historien om Christoffer er ikke historien om “Gutten som ble usynlig”. Det er snarere historien om gutten som alle så, men som ingen gjorde noe med.
Boken er anmeldt av LIVs bokanmelder Tone Lilleenget By.
Hennes bokblogg finner du her
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer