Anmeldt av Ellen Engen-Medlie
Gaute Heivoll, født 1978, er allerede en etablert forfatter som regnes som en av de fremste forfatterne innen ung, norsk litteratur. Han har tidligere gitt ut blant annet tre romaner, en novellesamling og en diktsamling. I høst er han aktuell med både en voksenroman og en barnebok.
Årets roman, “Før jeg brenner ned”, er en skildring av et for Heivoll kjent landskap: Han har skrevet om hendelser på stedet han vokste opp, den lille bygda Finsland i Vest-Agder. I 1978 ble Gaute Heivoll født, og samme år herjet en pyroman i bygda. Pyromanen rakk å brenne ned flere bygninger før han ble tatt, både låver og bolighus, og saken var en av de største i norsk historie.
Tittel: Før jeg brenner ned
Forfatter: Gaute Heivoll
304 sider
Tiden Norsk Forlag
Utgitt: 2010
I romanen får vi hendelsesforløpet nøye beskrevet, og vi får et svært godt innblikk i menneskelige reaksjoner på det å miste noe på en så brutal og unødvendig måte. Og skildringene av bygdelivet er sterke; for denne bygda føles det som om krigen er kommet tilbake. Alle er på vakt, alle lurer på hvem den skyldige kan være. Halvannen måned lever de omtrent 800 innbyggerne i frykt. Og da oppklaringen kommer er reaksjonen; “Han …? Men …!”
Pyromanen er slett ikke ulik forfatteren. De er begge snille og ordentlige. Veloppdragne og skoleflinke. De er begge elsket og de gjør som de blir bedt om. Heivoll trekker paralleller mellom eget liv og forbryterens: Er det bare tilfeldigheter som avgjør hvordan et menneske skal bli?
Gaute Heivoll har skrevet en roman om bygdehistorien, og om arbeidet han har lagt ned for å finne ut av alt som skjedde. Han leser gamle brev, intervjuer folk. Hans samtaler med menneskene som ble utsatt for ildspåsetteren er research av en annen karakter enn normalt. For Heivoll kjenner disse menneskene, i større eller mindre grad. I ei lita bygd vet alle hvem alle er. Så samtalene blir nære og personlige, og underveis får vi også hele historien om Gaute selv. Om oppvekst og foreldre, om farens sykdom som skulle spille en så stor rolle for hans valg: Å avslutte jusstudiet og bli forfatter. Så i tillegg til å omhandle dramatiske hendelser er dette også en oppvekstroman. Og Heivoll klarer kunststykket å beholde nerven i både beretningen om hendelsene og i beretningen om seg selv. Historiene vikles inn i hverandre, og han loser oss sikkert og språklig sterkt gjennom årtiene fra 1978 og fram til i dag. Og i bunnen ligger kjærlighet til hjemplassen som et sterkt fundament.
Dette var mitt første møte med denne forfatteren, og det kommer ikke til å bli det siste. Gaute Heivoll er spådd en lysende litterær framtid, og med denne boka har han satt sitt merke i stein.
Boken er anmeldt av LIVS bokanmelder, Ellen Engen-Medlie.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer