Kriminallitteraturens popularitet har sammenheng med sjangerens kvaliteter som går langt utover underholdningsaspektet.Krimlitteraturen dominerer den norske salgs- og utlånsstatistikken og tar mye av spalteplassen i avisenes kultursider. Antall utgivelser øker for hvert år. Mer enn hver tredje bok som selges i norske bokhandler, er nå en krimbok. Av redsel for å gå glipp av en kommende bestselger slipper forlagene til flere nykommere. Samtidig gir forfattere som ikke tradisjonelt opererer i sjangeren, ut kriminalromaner – uten at de skal beskyldes for å selge kunstnersjelen sin av den grunn.
Strømmen har snudd
Sjangerens popularitet er etter sigende vanskelig å forklare. Det er blitt hevdet at fremgangen henger sammen med en samfunnsutvikling preget av tempo, nye nettmedier, reality-tv, ukeblader osv. – som gir fordypningen stadig trangere kår. At utviklingen skyldes at vi lever i en stadig mer underholdningspreget tid, med en generell tendens til forflatning og fordumming som resultat.
Jeg tror årsaken til populariteten er mer sammensatt enn som så, og at krim er mer enn ren, overflatisk underholdning. Strømmen av likegyldige og ensartede krimutgivelsene har snudd. Forfatterne har fått høyere ambisjoner. Sjangeren har fått en vitalitet og kvalitet over seg som tiltrekker seg lesere og som på sitt beste har en kunstnerisk verdi.
Språkdrakten
Språket i den typiske kriminalromanen blir ofte betegnet som enkelt og funksjonelt. Krimbøkenes oppbygging mot forventet spenning fordrer en enkel, direkte skrivemåte, men i takt med sjangerens popularitet oppleves også en dreining hvor vi stadig sjeldnere finner et forutsigelig skriftbilde. Krimforfatterne har gitt slipp på det gammelmodig, knirkete fortellergrep fra Agatha Christies tid. Stadig oftere får leseren anledning til å synke ned i ordene. Refleksjonene og metaforene får en egenverdi, og bidrar til å gjøre karakterene mer troverdige.Karin Fossum skriver for eksempel i sine kriminalromaner med en sitrende medmenneskelighet som det gjør vondt å berøres av. Kjell Ola Dahl illustrerer menneskets mangesidighet og forener en hardkokt fortellerstil med nærmest poetiske skildringer. Jørgen Gunnerød har et språk som synger og hvor handlingen er konsentrert om å beskrive det allmenne og dagligdagse, og hva det skjuler. Vidar Sundstøl overbeviser leseren med mektig skildring, frapperende persontegninger og skaper en lengesittende og dvelende uro i oss.
Det er verdt å merke seg at den enkle og nøkterne prosaen i krimlitteraturen er blitt mindre vanlig og har gitt plass til et mer intrikat orkestrert språk.
Helten
Krimhelten med sine menneskelige trekk og sin tradisjonelle uvilje overfor sjefer og andre autoriteter, har gjort hovedpersonen i krimbøkene til mennesker vi alle både kjenner og setter pris på. Å lese en ny bok med Kurt Wallander, Konrad Sejer, Cato Isaksen eller Harry Hole blir som et nytt møte med en gammel, god venn.
Men også krimheltene har utviklet seg i takt med tiden og forlatt de klamme røkeværelsene hvor snedige giftdrap ble begått i regi av hovmesteren, slik vi kjenner det fra blant andre Agatha Christies romaner. Heltene har utviklet seg fra endimensjonale figurer skåret ut av papp til realistiske etterforskere med psykosomatiske lidelser. Den hardkokte detektiven som arbeider alene og har problemer med å innordne seg får stadig oftere selskap av mer hverdagslige krimhelter. Stereotypene er ikke borte, men de nye krimheltene har mer privatliv og eldes sammen med oss som leser om dem. De har utviklet seg og fått troverdighet og dybde slik kravet er til personskildringer i annen skjønnlitteratur.
Morderisk miljø
Krimheltene har beveget seg ut av storbyen. Gjennom Rune Timberlid har vi blitt kjent med skyggesidene i Førde, Kolbjørn Hauge viser oss Ry-fylket, Knut Faldbakken operer i Mjøsa-regionen, Jan Mehlum tegner et dystert Tønsberg, Jan Sverre Syvertsen lar sine historier springe ut fra Ski mens Kjell H. Mære har plassert kriminaliteten i vakre Fagernes. Listen er mye lenger.
Miljøet i de mange norske småbyene som er blitt åsted for litterære drap, er egentlig ikke en naturlig ramme for kriminalfortellingen, heller ikke det tåkelagte landlige skånske landskapet med kuer og gule rapsåkre som vi kjenner fra svensk krimlitteratur.
Det er jo unektelig til å undres over at forfattere fra det landet som er utpekt som et av de fredeligste og lykkeligste landene å bo i, kan skrive så fascinerende om brutalitet og mord. Drapsstatistikken viser at det årlig begås mellom 30 og 40 drap her i landet. Det er et av de laveste tallene i verden, og i seg selv et tegn på at Norge er et trygt og fredelig land å bo i. Samtidig utgjør det kalde, mørke klimaet, hvor dører er boltet og gardinene trukket for, perfekte omgivelser for et kriminalmysterium. Innbyggerne er oppdratt til å skjule sine følelser og holde på sine hemmeligheter. Kontrasten mellom det fredelige samfunnet og de voldsomme handlingene som utføres der, er en del av det som fascinerer ved bøkene.
Krim-formelen
Krimsjangeren betegnes tradisjonelt som formellitteratur som kan masseproduseres ved å forholde seg til faste mønstre. Skillet mellom såkalt «høy» og «lav» litteratur er blitt diffust etter den populærkulturelle revolusjonen på 1960-tallet. Ved å bryte normen om å levere ren underholdning forlot norsk krimlitteratur sitt utgangspunkt. Etter hvert som samfunnskritikk og eksistensielle problemer ble innarbeidet i krimformelen, har sjangeren klart å distansere seg fra annen underholdnings- og formellitteratur, slik at den i dag i stor grad opererer på samme marked som annen seriøs skjønnlitteratur. Selv om det er vanskelig å komme bort i fra at enhver kriminalroman er bygd opp rundt det samme; en roman om en forbrytelse og oppklaringen av den, er begrepet formellitteratur etter min mening ikke lenger dekkende. Den moderne kriminalromanen faller utenfor formelbegrepet på samme måte som Ingvar Ambjørnsens utviklingsromaner, Dag Solstads politiske romaner, Lars Saabye Christensens mange oppvekstromaner eller Roy Jacobsens store slekts- og familieroman Seierherrene heller ikke kan sies å være formelbaserte.
I sum handler krimsjangerens stadig voksende popularitet etter min mening om kvalitet. Språklige, stilistiske og formmessige skjønnlitterære grep, samt sosiologiske betraktninger og samtidsanalyse får mer og mer innpass. Kriminalromanen kan si noe om oss som mennesker, om samfunnet vi lever i. Den kan gjennom sin tvetydighet fornye språket og skape følelse av dissonans og uro hos leseren. Den har således en egen litterær verdi, ikke bare ut fra hvor sinnrikt historien er skrudd sammen, eller hvor spennende det hele er.
Søken etter sannhet
Fra tidenes morgen har et av de viktigste elementene ved historiefortelling vært å underholde. Som underholdning har kriminallitteratur en egen vitalitet som drar leseren med inn i noe spennende og gjør ham eller henne i stand til å glemme alt omkring seg. Det dreier seg om å finne løsningen på en gåte; etterforskeren skal gjenopprette en orden som er blitt forstyrret, og i vår kaotiske virkelighet har en slik gjenopprettelse av lov og orden en appell til leseren. Samtidig evner mange krimforfattere å skape ettertanke hos oss som lesere. Den gir oss ikke bare en bekreftelse på oss selv og vår egen uskyld, men uroer oss slik at vi blir sittende igjen med tanker om hvordan forbrytelsens ødeleggelser er uopprettelige og desillusjonerende.
Alle mennesker har en iboende kraft som søker likevekt og klarhet i møte med mysterier. Helten skaper orden i kaos, forståelse i det uforståelige, rettferdighet i det urettferdige. Kriminalromanen kan gi oss et svar i vår søken etter sannheten – enten det dreier seg om hvem som gjorde hva eller hvorfor. Det er en menneskelig egenskap å være nysgjerrig. Det er det menneskelige ved oss som søker svar i møte med mysteriet. Den litterære rebusen tiltrekker oss.
I tillegg oppfyller kriminalromanen et annet genuint menneskelig behov: drømmene våre. Vi bruker denne formen for litteratur til å drømme oss bort. For en stakket stund blir vi en del av heltens univers; heltens fiender er våre fiender, vennene hans er våre venner, og ofte hadde vi vel gjerne også sett at hans kvinner var våre kvinner (eller hennes menn var våre menn).
Samfunnsspeilet
Krim handler om den verdenen vi ser rundt oss, mens annen skjønnlitteratur har en tendens til å være mer innadvendt, med en søken mot sjelslivet og fokus på enkeltpersoners utvikling.
Historiene om drap og forbrytelser har sitt utspring i sosial urettferdighet og sosial elendighet som vi alle kan kjenne oss igjen i. Krimlitteraturen har således en egen evne til å fungere som et speilbilde av samfunnet. Den har en tendens til å konfrontere samfunnet med seg selv, slik som når Gunnar Staalesen lar sine kriminalintriger bli kritiske kommentar til det samfunn som skaper sosiale tapere, når Jan Mehlum lar sin Svend Foyn angripe den korrumperende grådighetskulturen eller Anne Holt lar sin sosiale samvittighet være drivkraften i sine historier. Felles for dem er at bak mysteriene ligger et sterkt engasjement for samfunnets tapere. Krimromanen tar på særegent vis ansvar for et sosialt system som gir ærlige løfter om å være beskyttende og inkluderende, men som likevel svikter så mange av sine innbyggere. Den har vist seg å være et utmerket redskap for å avsløre råttenskap i samfunnet, og er derfor bedre egnet til samfunnskritikk enn skjønnlitteratur generelt, ikke minst på grunn av kombinasjonen seriøs tematikk og nettopp høye opplagstall.
Kvaliteten på de mange krimutgivelsene er selvsagt variabel, som den er for all litteratur, men god kriminallitteratur har altså kvaliteter langt ut over det å gjøre flyturen litt kortere. På sitt beste har den evne til å imitere levende liv med originalitet og eleganse, med språklig presisjon og kognitiv dybde. Samtidig som den gir oss en spennende og medrivende historie.
Fra «Tidsskriftet Biblioteket «:http://www.biblio.no/index.php/andre-nummer #2/2010
Tagged: bøker, Horst, Jørn, krim, krimlitteratur, lesing, Lier, litteratur, roman, skjønnlitteratur, skriving
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer