Anmeldt av Tone Lilleenget By*
Trude Brænne Larssen er født i 1967 i Tønsberg og oppvokst i Trondheim, men i voksen alder har hun flyttet tilbake til Vestfold igjen. Hun debuterte i 1996 med vikingserien Ulveøyne. Hun var en av flere forfattere bak nåtidsserien Emilies tid noen år senere, fulgt av nåtidsserien Holmegaard med handling fra galoppmiljøet i Vestfold. Fjerde serie fikk tittelen Rimfrost, og var en frittstående oppfølger til debutserien. Brænne Larssen arbeider nå som journalist ved siden av skrivingen av sin nyeste serie Legdebarna, og har i tillegg arbeidet i flere år som illustratør, kalligraf og manusforfatter av tegneserier.
Legdebarna 1 – Glassmaleriet
Året er 1869. På et lite fiskevær, en knapp dagsreise fra Bodø, vokser Karoline opp som nest eldst i en søskenflokk på fem. Faren er fisker, og moren strever med å få tiden til å strekke til mellom den vesle husposten hun har og å stelle for mann og barn.
En dag skjer det en tragedie som fører til at familien står på bar bakke. Sterke krefter i den pietistiske menigheten vil sende søsknene på legd, som fosterbarn hos ukjente mennesker – men Karoline strever for å holde søskenflokken samlet. En hemmelig frier kan berge dem alle. Men kan Karoline ofre seg selv og si ja til en hun ikke elsker?
“Kjære Karoline … Jeg har latt meg fortelle at din mor har mistet vettet, men nå ser jeg jo at det er verre enn som så.”
Karoline ble bare stående og måpe.
“Og siden vi fryktet det verste,” fortsatte kvinnemenneske ufortrødent, “valgte vi å sammenkalle til et møte i Kristelig Kvinneforening for å avgjøre hva som er best for barna.”
“Hva mener du med “hva som er best”?» fikk Karoline omsider sagt. “Det er da ikke opp til dokker å avgjøre?”
“Det er vår kristenplikt å gripe inn når en søskenflokk brått mister sine foreldre.”
Glassmaleriet har en dramatisk start som får konsekvenser utover i boka. Etterhvert blir det litt mer rolig når det gjelder dramatikk, selv om handlingen absolutt ikke er problemfri. Det er mye negativt og vondt i boka og svært få lyspunkter, men det er heller ikke uventet. Man kan jo ane en del på forhånd når det gjelder hva som kommer til å skje med Karoline og søsknene med tanke på tittelen og baksideteksten. Likevel er handlingen så godt skrevet at min interesse for å lese videre er til stede, de dystre fremtidsutsiktene avskrekker ikke.
Trude Brænne Larssen har skrevet flere serier som jeg har fulgt tidligere og er en dyktig og rutinert forfatter, noe som vises i hennes nyeste serie også. Språket er rikt og iblandet fine metaforer, samtidig som det er lett og utvungent.
En ting jeg liker godt med hovedpersonen er at hun langt fra er perfekt, selv om hun er svært sympatisk og lett å like. Hun har en stor “svakhet” (uten at jeg skal røpe hva det er), og hun er heller ikke den i søskenflokken som er skoleflink og har drømmer om å bli til noe større enn en fattig fiskerjente. Hun skiller seg litt ut på en positiv måte sammenlignet med andre serieheltinner når det gjelder dette.
Å følge en søskenflokk som blir legdebarn er noe nytt i seriesammenheng. Selv om legdebarn har blitt nevnt i andre serier har de aldri vært i fokus slik som denne serien tydeligvis vil ha dem etterhvert. En forfriskende vri. Tittelen blir ikke oppfylt i første bok, men man har noe å lese mot og en rød tråd som sikkert kommer til å vare i flere bøker. Jeg er spent på fortsettelsen og hvordan Karoline og søskenflokken vil greie seg i tiden som kommer.
Legdebarna 2 – Brennemerket
Etter å ha blitt hengt ut som tyv, mister Karoline husposten hos væreier Wolden. Bygdefolket har hørt ryktene, de håner og spotter henne, og ingen vil gi henne arbeid. Lars kan hun ikke regne med, og småsøsknene kan heller ikke bidra med stort. Mange kvelder må de gå sultne til sengs.
Til slutt blir Karoline desperat. Hun har hørt at det er andre måter å tjene penger på, og bestemmer seg for å prøve …
I ett sprang var hun oppe på rekka, og øyeblikket over var hun omgitt av iskaldt sjøvann. Hun basket for livet. Hun kom til å drukne! Men idet hun kjente at kreftene holdt på å svikte, slo hun knærne i stein. Hun kjempet seg opp og vasset det siste stykket inn mot land.
Rykkvis flyttet beina hennes seg framover. Hun sjanglet fra grøft til grøft på den smale grusveien. Hun måtte fortsette, selv om hun ikke orket.
Historien om søskenflokken i Legdebarna er absolutt ikke noen feel-good-historie, og i Brennemerket får vi lese mer om hvordan vanskelighetene tårner seg opp og livet blir enda mer komplisert og dystert for familien. Til tross for dette er det mye omtanke og samhold – i alle fall blant 4 av de 5 søsknene – og vilje til å ikke gi opp. Og det liker jeg! Slike ting veier absolutt opp for en handling som ellers er preget av utrygghet og vanskeligheter.
Med den vissheten i bakhodet om at noen av dem kommer til å ende opp som legdebarn, er ikke veien handlingen tar særlig overraskende. Men den er til gjengjeld skildret godt, så akkurat denne lille forutsigbarheten blir dermed ikke viktig. Karolines skjebne etter avslutningen av forrige bok engasjerer, og frustrasjonen hun føler er følbar også for meg som leser om henne. Da jeg måtte legge den vekk for å jobbe med skolearbeid, ble jeg sittende og tenke på hva jeg hadde lest og hva som kunne skje videre, så boka ble kjapt plukket opp igjen da skolearbeidet var unnagjort.
Ting utvikler seg i et passende tempo i boka. Bipersoner blir tydeligere og mer viktige, relasjonene mellom dem utvikler seg og Karoline selv viser en ny side når det gjelder hvor langt hun er villig til å gå for å holde søskenflokken samlet.
Brennemerket avsluttes med en skjebnesvanger beskjed, og en situasjon som kan ødelegge alt for søskenflokken om det verste viser seg å skje. Selv om mye ser grått ut fremover også, så følger jeg villig med til neste bok. Temaet og karakterene interesserer meg, og bøkene er velskrevne og gode å lese.
Legdebarna 3 – Tiggerjenta
Karoline må se på at familien hennes går i oppløsning. Barndomshjemmet er solgt på tvangsauksjon, og menighetens kvinneforening griper inn og sprer småsøsknene for alle vinder. Fortvilet følger hun Gunnhild og Nils ut til den karrige øya Bliksvær, der de skal arbeide og bo – men ikke sammen. Hun nekter å forlate øya, og går sitt livs hardeste tid i møte.
Hun satte på sprang over enga så fort beina kunne bære henne. Hun skulle gjerne ha forlatt denne øya, hun ønsket ikke annet enn å reise tilbake til Skrinnvær og vaske seg og få seg mat og tørre klær og en tørr og varm seng hos Rakel. Men da måtte hun bryte løftet hun hadde gitt Nils og Gunnhild, og det kunne hun ikke. Ikke for alt i verden.
I bok 3 i serien følger vi søskenflokken Vik videre i kampen for å overleve, og nå blir søskenflokken splittet og de minste havner på legd slik som serietittelen har gitt et forvarsel om. De største derimot må klare seg selv, og adskillelsen og det den fører med seg er vanskelig, spesielt for Karoline. Men drømmene og håpet om å en gang samles og leve sammen igjen er ikke dødt!
Bok nummer tre i serien greier fortsatt å røre meg, og nå som jeg har lest to bøker tidligere er også hovedpersonen enda mer levende. Jeg kjenner henne bedre, og den triste tiden med de ordene og prøvelsene som hun må takle blir viktige for meg også. Å leve seg inn i tankene til hovedpersonen og handlingen, enten det er de mer negative opplevelsene som skildres eller om det er glede, humor og varme, byr ikke på vanskeligheter. Spesielt var de omlag 100 siste sidene spennende lesing, der Karoline er alene og må overleve så best hun kan for seg selv på øya Bliksvær. Sidene ble lest og vendt om i et raskt tempo, med utfordringer i kø frem mot siste side – som avsluttes nervepirrende!
Serien er totalt forskjellig fra de andre seriene forfatteren har skrevet tidligere. Og selv om jeg lett skal innrømme at jeg hadde slukt rått en vikingserie eller to til fra henne, så har serien overrasket positivt likevel. Den har vokst seg bedre og bedre og fått meg mer og mer interessert. Legdeordningen er en del av vår historie som mange kanskje ikke har fått noe særlig innblikk i tidligere, og det er da kjekt med en serie som er realistisk og skildrer akkurat dette på godt og vondt.
Legdebarna 4 – Taus tale
Utmattet av sult og sykdom blir Karoline tatt hånd om av Aksel og moren hans, Lina. Moren er døv, men Karoline lærer snart å forstå de merkelige tegnene hennes.
Karoline er bekymret for småsøsknene sine, særlig Gunnhild, som ikke har det bra hos bonden på Heimly. Men Aksel er en trøst. Han hjelper henne, steller sårene hennes og har ikke øyne for andre …
Sola sto mye lavere på himmelen, da de huiende og leende omsider befant seg i en liten vik med snøhvit sand og langgrunn sjø. Aksel lot som han falt over ende, men passet på å falle slik at Karoline landet oppå ham. Plutselig var de så altfor tett …
I Taus tale kommer skrives det også inn mer romantikk i serien, og handlingen glimter til med enda litt mer lys og glede enn tidligere. Og det setter jeg absolutt pris på! Selv om Karoline fortsatt har en vanskelig kamp å kjempe, og det også kommer en del andre forviklinger og problemer inn på banen etterhvert. Men mye av det gjør jo boka spennende og skaper dilemmaer og spekulasjoner, så da skal man ikke klage! Det er mange momenter i handlingen som jeg er nysgjerrig på og som jeg vil lese mer om, etter denne boka også.
Persongalleriet utvides også mer, og vi blir bedre kjent med noen av karakterene som såvidt har blitt nevnt tidligere. Det er lett å føle godhet for flere av dem, og ikke minst det motsatte – å irritere seg over andre og deres gjøren og laden! Karoline har min fulle sympati, og jeg kommer til å følge med videre og lese framover mot (forhåpentligvis) en gjenforening og enda lysere tider for søsknene. Selv om det kanskje er langt fram dit ennå.
Nok en velskrevet bok som også er lettlest – uten at det betyr at den er overfladisk på noe vis. Her er det mange følelser til stede, og situasjoner og karakterer som gjør inntrykk. Det blir kanskje litt feil å si at jeg “koste” meg med boka, siden jeg ikke direkte koser meg når jeg leser om andres tunge stunder, men underholdt godt – det gjorde den!
Legdebarna 5 – Hvite løgner
Karoline har det godt hos Lina og Aksel, men plages ved tanken på den vonde hemmeligheten som hun må skjule for kjæresten sin. Hun får huspost hos væreier Blix – som viser seg å være ganske annerledes enn hun hadde trodd.
En dag kommer det brev fra misjonsforeningen, som innkaller Karoline til et møte angående vesle Gunnhild. Dette møtet vil bli skjebnesvangert for åtteåringen …
Karoline visste ikke hvor hun tok motet fra. Hun reiste seg.
“Søsteren min satte nær livet til for å komme bort fra deg. Hun hadde det vondt på Heimly. Du vanskjøttet henne.”
“V-vanskjøttet?” Heimlybonden tok seg til brystet og gapte. “Korsen våger du å påstå …”
“Se selv!” Karoline nikket så vidt mot Gunnhild, som hadde reist seg og prøvde å gjemme seg bak skjørtene hennes. “Ikke bare er hun livredd for deg. Hun er tynn som et gresstrå også!”
Hvite løgner består også av motgang og problemer som må løses, en uviss fremtid og et svært vanskelig valg. Men også nestekjærlighet, framtidshåp og varm omtanke. Jeg synes det aldri blir for dystert, det er alltid framgang å spore i handlingen på ett eller annet vis, og lyspunkter som veier opp for utfordringene og mye av det triste som skjer. Men denne boka er kanskje den lyseste av dem så langt? Mye bra skjer her i alle fall, og det er jo fint å få lese om, hurra! Samtidig er ikke alt for “lettvindt” heller.
Som vanlig er det Karoline som er hovedperson i boka, men synsvinkelen skifter også mellom 3 av de andre søsknene, så man blir enda bedre kjent med hver enkelt og deres tanker og følelser rundt situasjonen de befinner seg i, og dagliglivet. Det er bra, jeg vil gjerne følge dem alle sammen fra “innsiden” også! Og Karolines kamp for å samle søsknene er fortsatt spennende å følge med på. Jeg liker at serien har et tema utenom det vanlige, som skiller den ut fra andre serier.
Avslutningen på boka er også veldig bra denne gangen. Det er to dramatiske hendelser som skjer nesten samtidig, og samlet sett er det flere ting som jeg nå er svært nysgjerrig på å lese videre om i neste bok. Og også med tanke på hvordan ting kommer til å utvikle seg i det lange løp, på både godt og vondt. Jeg er nysgjerrig!
Legdebarna 6 – Blodspor
Aksel blir offer for en stor misforståelse. Nesten samtidig opplever Karoline noe som gjør at hun vil bort fra øya. Hun har fått vite at hun har arvet det vakre glassmaleriet etter kapellan Pedersen, og drar hjem til Skrinnvær for å se om arvestykket kan være verdt noe.
Vel hjemme ser hun at det har skjedd store forandringer med både Marte og Lars. Håpet om å kunne samle familien stiger, men det er avhengig av én person: Væreier Wolden …
“Jeg kan tilby deg en god pris,” sa Wolden. “Femti kroner! Det ville komme godt med, kan jeg tenke …”
Det svimlet for henne. Det var mange penger! For femti kroner kunne hun kjøpe splitter nye sko til alle søsknene. Gunnhild, stakkar, hadde aldri hatt helt nye sko – ikke en eneste gang i hele sitt liv. Femti kroner … Det var nok penger til å klare seg på i flere måneder. Hun kunne kjøpe mel, smør, egg og gryn. De ville ikke mangle noe som helst!
Forfatteren skriver igjen innsiktsfullt om de forskjellige hendelsene søskenflokken går igjennom, og da spesielt Karoline som er den vi oftest leser om og følger synsvinkelen til. Som vanlig byr boka på rørende – men også opprørende – lesing. For ulykken synes å ramme igjen og igjen mellom de små lysglimtene som er til stede, og i denne boka er det Karoline som opplever store endringer i livet sitt. Blant annet oppstår det noen vonde avskjeder…
Men samtidig er det så mange fine og støttende personer som er med og hjelper og gir samhold også! Selv om det er mye trist så sitter jeg aldri igjen med en tung følelse etter endt lesing likevel. Samholdet, optimismen, søskenkjærligheten og vennskapet er aldri langt unna, og det er utrolig godt å få lese om slike episoder nå og da, å få litt koselig lesing også. Flere av bikarakterene bidrar til hjertevarme og omtanke, og er lette å bli glade i. Boka er sånn sett akkurat som de tidligere bøkene en blanding mellom godt og ondt, uten at det blir kun svartmaling og bare dysterhet.
Avslutningen denne gangen kan innebære et helt nytt kapittel for søsknene Vik, men samtidig er slutten av en slik art at den videre handlingen virker både utrygg og uforutsigbar. Det gir grobunn for videre funderinger om hvilken vei handlingen vil ta i neste bok, og jeg er som vanlig spent på hva som vil skje videre nå som noe nytt står på trappene. Fingrene er krysset for at det går oppover med dem snart!
Legdebarna 7 – Lånt fremtid
Karoline føler seg ynkelig, som må troppe opp på Woldens kontor med et pantebrev med falsk underskrift. Men det viktigste er at de har fått tilbake hjemmet sitt. Nå begynner kampen for å få de to småsøsknene hjem. Da må hun tilbake til Bliksvær – og Aksel …
Fortsatt må søskenflokken kjempe for tilværelsen. Folk på Skrinnvær har ikke glemt de stygge ryktene om Karoline, og det fører Lars opp i mer enn én krangel.
Med ett hørte de noe ståk nede ved bryggene.“Å kjære, vene!” mumlet en av kvinnene, og gispet sjokkert. “Også han Adrian Wolden, da! Ingen med vettet i behold gir seg i krangel med den karen!”
“Hvem er det som ligger over ham og rister ham i filler?” spurte en annen.
“Er det ikke han Lars Vik?”
Sløyekniven gled ut av Karolines valne fingre. Hva var det broren hadde stelt i stand nå?
Endelig ser det ut til at det skal lysne litt for søsknene Vik. De når endelig ett mål – å få tilbake det gamle hjemmet sitt – og de to eldste prøver nå å få samlet søskenflokken og å bli en familie igjen. Men sorg og glede følger hverandre også i denne boka, og for de eldste søsknene venter det flere problemer og utfordringer…
Jeg skal ærlig innrømme at jeg i begynnelsen kunne ha ønsket meg enda en vikingserie fra forfatteren istedet siden jeg var veldig fornøyd med de to hun har skrevet før, men nå har jeg blitt glad i historien om legdebarna også og ser fram til hver nye bok.
Alle de 5 i søskenflokken er ulike og interessante å lese om, og de er nyanserte karakterer som utvikler seg i løpet av bøkene også. Og selv om de kan gjøre dumme valg, så er samholdet og søskenkjærligheten sterk likevel. Akkurat som at urettferdigheten som de kjemper mot er opprørende lesing. Men de gir jo aldri opp!
Å ende som legdebarn var jo en skjebne som rammet mange før i tiden, og det gjør også serien ekstra spesiell i mine øyne. Den er veldig realistisk og er uten overnaturlige elementer, men har likevel en spennende og engasjerende handling og karakterer man kan tro på og fatte godhet for. Selv om de er fattige, så har de likevel hverandre – og et håp om bedre tider.
Og kanskje blir det mer lykke i fortsettelsen? Det ble litt både óg i denne boka akkurat slik det burde være, og den gav en god lesestund.
Avslutningen var et av høydepunktene som virkelig skaper forventning til neste bok. Akkurat her og nå ser det ut til at det kan bli ny og mer fremmedartet handling videre, og det kan jo bli et friskt, nytt innpust.
Legdebarna 8 – Amerikabåten
Best som Karoline tror at alt er i orden og familiens nye, trygge liv kan begynne, rakner alt. I hui og hast må hun og Marte dra til Bodø for å oppsøke moren på fattighuset, og for å lete etter Lars, som er forsvunnet. I Bodø venter det mange overraskelser, og den største av dem gjør at Karoline må reise videre til Trondheim.
Føttene var veike som sjøgress da hun gikk opp landgangen som den aller siste. Øyeblikket etter ble den dratt om bord. Folk sprang om hverandre på kaia. Fortøyninger ble løsnet, ordre ble ropt til høyre og venstre, og langsomt gled båten ut fra kai. Karoline glemte fullstendig å puste, der hun sto og klamret seg til rekka. Jeg reiser til Trondhjem, tenkte hun. Til Trondhjem!
Ja, er det ikke det ene, så er det det andre. Lars drømmer om Amerika, og har brått stukket av for å prøve å sette drømmen om gull og rikdom ut i virkelighet. Det blir Karolines jobb å prøve å få tak i ham før Amerikabåten går. Dette fører henne først til Bodø, og så videre til Trondhjem. Og reisene hennes byr på overraskelser på både godt og vondt…
Selv om søskenflokken har mange harde og dryge motbakker å gå, så blir jeg aldri nedstemt eller trist av å lese bøkene. Det er jo så mye godhet her også! Man kan jo ikke unngå å bli glad i de gode hjelperne som står rundt Karoline og søsknene hennes, og som alltid har gode råd eller varme å gi. Det skinner gjennom hele tiden, heldigvis. Og her dukker det opp hjelp fra en svært uventet kant. Slike overraskelser er i alle fall kjærkomne, og skaper også spørsmål og funderinger rundt hvilke hemmeligheter som skjuler seg bak fortidens slør.
Det var veldig artig at Karoline foretar en reise til byen jeg selv bor i, og å dermed kunne “vandre rundt” i bydeler, gater og veiter sammen med henne. Mye var annerledes for nesten 150 år siden, og sammen med de levende skildringene følger også spennende handling. Vil Karoline finne Lars i tide, og greier hun å overtale ham til å bli i fedrelandet?
Størstedelen av boka handler om oppholdet i en helt annen by, og selv om jeg har likt tidligere bøkers handling oppe i nord også så var det fint med en avveksling. De “hjemme” blir ikke glemt de heller, noen kapitler følger Marte og de minste i søskenflokken. Også her skjer det ting som kan forandre framtiden deres, alt ettersom hva som nå vil skje videre…
Avslutningen får det til å klø i fingrene etter å lese videre med en gang. For det kan jo ikke gå sånn, kan det vel? Det verste skjer nok ikke, men uansett er framtiden til søskenflokken fortsatt usikker. Her kan mye endre seg brått, og den uforutsigbarheten skaper spenning og nysgjerrighet.
Legdebarna 9 – Tyveriet
Karoline må oppgi reiseplanene, og kommer på kant med politiet i Trondhjem. Tilbake i Bodø vil hun hente moren på fattighuset, men der har de ingen Johanne Vik! I sin fortvilelse oppsøker Karoline meieribestyrer Tobiassen, onkelen hun inntil nylig ikke visste noe om. Der får hun en stor overraskelse …
Hjemme venter søsknene på at hun skal komme tilbake. Marte har noe å fortelle henne – noe som kan knuse alle drømmene deres.
“Gå rolig,” sa Karoline. Men de kom ikke langt før de hørte et rop.
“Hei, der! Hold an!”
“Løp!” hikstet Karoline.
Dersom politimennene hadde latt seg narre til å tro at Aksel var uskyldig, tenkte de neppe det nå lenger. Brygga var livsfarlig glatt, men det var ikke tid til å ta seg i akt. Nå gjaldt det å utnytte det vesle forspranget de hadde.
Karoline reiste i forrige bok til Trondheim, for å prøve å få fatt i broren og hindre ham i å reise over dammen til det forjettede land. Nå har hun selv tatt et vanskelig valg, og bestemt seg for å slå følge. Om da ikke noe uventet skjer, som kan holde henne tilbake i hjemlandet…?
Bok nummer 9 tror jeg må være en av de mest positive i serien så langt, det skjer i alle fall mye bra. En svært velkommen opptur, det er jo ekstra koselig å lese når noen knuter løser seg opp og karakterene får oppleve sine stunder med glede og lykke. Samtidig er det noen skjær i sjøen fremdeles, men det bør det jo også være. Det hintes også om noe skjult i fortiden som er sårt og uoppgjort, men dette er jeg mer lunken til for øyeblikket. Akkurat nå virker det ikke så stort og spennende, så det er heller nåtidens konflikter som interesserer. Selv om det meste akkurat i denne boka går seg til. Det er ikke så mange og store spenningsmomenter som lokker framover nå etter akkurat denne boka sammenlignet med tidligere, selv om jeg liker å lese om søskenflokken og deres hverdag og er nysgjerrig på hvordan det vil gå med dem til slutt. Så jeg kommer jo uansett til å fortsette, og satser på at det kommer inn ny dramatikk i neste bok igjen.
Det var ikke overraskende at slutten var som den var, men nysgjerrigheten vekkes som nevnt likevel. Hva har skjedd, og hvem står bak? Og hva vil konsekvensene bli?
Legdebarna 10 – Heltedåd
Glassmaleriet er borte, og Karoline fortviler. Om ikke lenge forfaller gjelden til Wolden. Hvor skal hun ta pengene fra? Aksel håper å tjene godt på vinterfisket, men Karoline vet at livet på sjøen innebærer mange farer. Attpåtil er det juletid, og Karoline vil at småsøsknene skal ha deilig kveite til julaften. Pengelens som hun er, må hun selv skaffe den, og hun legger utpå i usikkert vær. Da får hun se et syn som får blodet til å fryse til is i årene hennes …
Karoline tok tak i repet og forsøkte å dra gutten til seg. Men dreggen satt fast i isen, og da hun forsøkte med et kraftig rykk, kunne selv ikke bølgebruset og den ulende vinden dekke over den illevarslende lyden: et dempet smell. Dreggen sto like fast, men en sprekk var i ferd med å spise seg utover fra den, i den retningen der gutten lå. Om et øyeblikk ville isflaket briste og brekke i biter!
Etter tyveriet som avsluttet forrige bok så det ut som om slaget var tapt nok en gang for Karoline og søsknene hennes, men kanskje har skjebnen likevel en løsning på lur?
Heltedåd gir svar på akkurat dette spørsmålet, og en sak kan plutselig snu fra ulykke til lykke – eller motsatt vei for den saks skyld, slik som man har sett ved flere anledninger tidligere i serien. Men så lenge man har hverandre, så lenge det finnes samhold, latter, omtanke og kjærlighet, kommer man langt likevel… Og det får forfatteren framgang etter gang! Til tross for det dystre og triste som tidligere har utspilt seg, så lyser samhørigheten sterkt og varmt mot meg fra boksidene. Jeg har nok nevnt det utallige ganger nå, men denne kvaliteten settes stor pris på.
Det er tid for søte følelser og kjærlighet, men også tid for en sår avskjed. Forberedelsene til julehøytiden og Martes medvirkning og arbeid som hjelpelærerinne var et koselig og stemningsfylt høydepunkt underveis, lesing som varmer. Den mest påtagelige dramatikken denne gangen tetner også til i de påfølgende kapitlene mot slutten av boka. Heltedåd avsluttes i det siste kapitlet med følelsesmessige klimaks på både godt og vondt. Ett er etterlengtet, mens det andre er fryktet.
Med dette vendepunktet i serien og den kursen som nå ser ut til å stakes ut, så blir ikke iveren til å følge serien videre noe dempet etter dette. Om det så går framover med museskritt eller ikke – troen på at alt vil ende godt til syvende og sist er til stede uansett, selv om det er mange hindre og utfordringer for søskenflokken på veien dit. Og det må det jo være, også.
Legdebarna 11 – Soldans
Karoline er utrøstelig. Hun er sikker på at Aksel er blant de mange som har druknet på vinterfiske. Men julen står for døren, og hun må ta seg sammen for småsøsknenes skyld. På selveste julekvelden kommer onkel Toralf på besøk, og maken til jul har de aldri opplevd. Men nettopp som lykken smiler til den lille familien, får de et forvarsel om at noe vondt kan komme til å skje. Sin vane tro nekter Karoline å gi opp. Men hvem kan hun be om hjelp, nå som Aksel er borte?
“Hvordan står det til med deg mor? Hvor er det du har vondt?”
Moren nøyde seg med å peke mot brystet. Uvilkårlig kom Karoline til å tenke på alt fra tyfus til tuberkulose, selv om hun innerst inne visste at smertene ikke kom av noe slikt. “Mener du at du har vondt inni brystet? Er det vondt å puste?”
“Det gjør vondt i selve brystet,” hvisket moren.
Tittelen på bok nummer 11 høres ikke så aller verst lys ut selv om baksideteksten også lover alvor og tunge stunder. En blanding av både søtt og salt med andre ord, akkurat slik som mange romanseriebøker bruker å være. Soldans-tittelen henspiller forresten på en dag og tradisjon som jeg aldri har hørt om før, sannsynligvis fordi jeg selv ikke er nordfra, så boka gav også lærdom når det gjelder en gammel skikk. Slike detaljer og kunnskap er interessant.
Boka åpner både varmt og koselig, til tross for uvissheten og redselen som ligger under og som stikker seg fram nå og da. Men det er stemningsfull julehøytid, glede og mye takknemlighet mellom sidene.
Selv om de som har fulgt serien vet at tidene nå er bedre for Karoline og søsknene så blir ikke legdebarn-temaet helt forlatt og glemt i denne boka heller, selv om det ikke er like sterkt i fokus som tidligere. Og kanskje kommer det tilbake i en litt annen variant senere i serien? Det er jo artig å gjøre seg noen funderinger om hva som vil komme.
Også denne gangen var det underholdende å kunne reise tilbake i tid og følge søskenflokken videre på veien. Jeg har blitt glad i karakterene, både små og store og firbeinte, og med medgang å glede seg over men også motgang som gjør handlingen mer spennende og engasjerende så tok det ikke lange stunden før Soldans var utlest denne fredagskvelden.
Avslutningen kom ikke ut av det blå, men den er dramatisk nok så det holder og potensielt skjebnesvanger også! Og dette er ikke det eneste jeg er spent på eller ser fram til å få lese om, så bok 12 skal være velkommen i hus når den dukker opp om noen uker.
Legdebarna 12 – Flyktning
Marte har forlatt overfallsmannen livløs i veikanten. Overbevist om at hun vil bli satt i fengsel og henrettet, velger hun nærmeste utvei – flukt. Planen er å reise til Christiania og skaffe seg post som guvernante, men først må hun komme seg til Bodø.
Karoline blir fra seg av frykt da hun oppdager at søsteren er borte. Hun må holde det hemmelig for moren, som ikke vil tåle en slik påkjenning, og tyr til kjæresten sin for å finne råd.
Stille hektet Marte haspen av døra til vedskjulet og åpnet den så sakte at knirkingen knapt var hørbar. Noen tomme striesekker var gode å ha. Hun rigget seg til bak en stabel med ved. Hun var så fryktelig trøtt! Hun måtte hvile. Kanskje forsøke å sove litt, så hun fikk krefter til å fortsette. Hun hadde liten tid før hun måtte gi seg videre. Innen kvelden kom, burde hun være langt unna. Hun skulle aldri komme tilbake hit, visste hun.
Åpningskapitlene veksler mellom lettelse og sinne, uro og håp. Har det verst tenkelige skjedd med Marthe? Karoline er fryktelig redd – og har ingen andre å klandre enn seg selv. Hun lovet jo å passe godt på veslesøsteren …
Som tittelen proklamerer blir det å være på flukt en viktig del av handlingen. Fra det fatale øyeblikket som forrige bok avsluttet med veksler de påfølgende kapitlene mellom å følge Karoline hjemme i Skrinnvær, og Marthes ferd mot en ukjent framtid. Her er det mye nytt å lese om fra Marthes synsvinkel, og handlingen holdt lett på oppmerksomheten og interessen min.
Jeg er nødt til å trekke fram Lina, Aksels mor, som er en hjertevarm figur som det er lett å bli glad i. Og som fascinerer. Hun løsriver seg fra papiret når jeg leser (det gjelder forsåvidt alle karakterene), og tegnspråket og evnene hennes gjør henne ekstra spesiell. Det er så godt at kloke og gode solskinnsmennesker som Lina og Hanette befolker serien når det røyner på som verst, og søskenflokken trenger støtte eller en hjelpende hånd.
Det ble en tynn anmeldelse denne gangen. Det ble dessverre ikke tatt så mange notater underveis, og jeg var så dum at jeg ikke skrev mer utfyllende om Flyktning før lenge etter at den var ferdiglest. Da blir det ikke så mye matnyttig å melde, men som oppsummering får den i alle fall en sterk firer fra denne kanten.
Det blir 15 bøker totalt i serien, så nå er det ikke lenge igjen før trådene skal samles, intrigene løses og den (forhåpentligvis) gode slutten foreligger. Jeg tror ikke så mye kan gi meg bakoversveis av overraskelse i de siste bøkene, men jeg vil gjerne ta feil her. Problemene er nok ikke helt over ennå, og om det nå blir slik eller ei, så ser jeg uansett fram til å lese helt til siste slutt.
Tone Lilleenget By, bokanmelder
Les mer om forfatteren i LIVs forfatterarkiv.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer