Anmeldt av Tone Lilleenget By
Christin Grilstad Prøis (f. 1965) har trønderblod i årene, men er bosatt i Svelvik. I en årrekke har hun arbeidet med tekst, teater og musikk, noe som har resultert i flere barnebøker, syngespill og teaterstykker. Tidligere har hun skrevet romanserien Cornelia på 14 bøker, og nå utgis hennes andre romanserie Livets lenker.
Livets lenker 1 – Brudekronen
Gudbrandsdalen, sommeren 1856
På fjellgården Heimsett vokser den atten år gamle Elen opp. Selv om familien lever under trange kår, smiler lykken til Elen. Men en dag avdekkes tragedien: Faren har satt seg i stor gjeld. Helt uventet tilbyr doktoren i bygda seg å redde familiegården fra tvangssalg. Han har kun ett krav – at han får Elen som brud …
Tenk om de måtte selge gården!
Elen bøyde seg over riva. Hvordan kunne hun stå her og tenke på Sigmund når det var slik fatt? At hun kunne la seg beruse av glede når tragedien lurte like rundt hjørnet! Hun blunket for å tvinge bort tårene som var i ferd med å fylle øynene. Hadde de ikke hatt nok ulykker på Heimsett?
Da jeg først leste baksideteksten til Brudekronen, minnet den meg om første bok i serien Arvesynd, der unge Mali som må gifte seg med en eldre, velstående mann for at den fattige familien hennes ikke skal gå til grunne. Heldigvis stanser de største likhetene der. Livets lenker foregår i en helt annen tid og et helt annet sted, og i tillegg til denne røde tråden med giftermålet med doktoren, er det mye annet i bakgrunnen også som pirker borti nysgjerrigheten. En mystisk forsvinning 10 år tilbake i tid og en skjult fortid hos en av bikarakterene er noe av det som ennå holdes hemmelig.Forfatteren er flink til å beskrive tiden Elen lever i, både når det gjelder mat, skikker, husgeråd og lignende. Det er ikke vanskelig å flytte tilbake til 1800-tallet i tankene mens man leser. En del av handlingen i første bok sier seg jo selv, ut i fra baksideteksten. Den handler naturlig nok mye om doktorens frieri som kan redde Elens familie, og kjærligheten som da må ofres om gården skal berges… Samtidig er det som sagt flere andre konflikter i bakgrunnen, og persongalleriet er variert og interessant. Litt spenning finnes også enkelte steder selv om boka ikke er altoppslukende.
Brudekronen er en helt ok førstebok som gir løfter om mer dramatikk og konflikter videre, og er man glad i “bonderomantikk” og serier med handling fra 1800-tallet vil den nok falle i smak.
Siden forfatterens skrivestil er behagelig og jeg likte hennes forrige serie ganske godt, så kommer jeg til å følge med på Livets lenker fremover også. Jeg tror den kan utvikle seg og bli veldig god framover, med grunnlaget som er lagt her i første bok.
Livets lenker 2 – Hjemlengsel
Gudbrandsdalen, 1856
Elen har flyttet til den storslagne Doktorgården, der Anker stolt viser henne frem som sin nye kone. Men Elen savner familien og det enkle livet på Heimsett, og hun er bekymret for pleiesøsteren Vera. Hvorfor føler Vera en så sterk dragning mot de vettløse fangene på Austledgården?
Elen har smertelig fått erfare at det straffer seg å motsi doktoren. Og nå ser det ut til at søsteren hans kan bli en enda større utfordring …
– Stå stille, gneldret Hildegard.
Elens blikk gled over den vakre, himmelblå silkedamasken. Svigerinnen festet delene sammen med nåler.
– Au!
– Men du må da stå stille!
Elen gløttet på svigerinnen. Stakk hun henne med vilje?
Ut i fra hva som skjedde i forrige bok og deler av baksideteksten på denne boka, er det ikke vanskelig å tenke seg til i grove trekk hvordan det går videre med Elen og Anker. Likevel greier forfatteren å lage sin egen vri ut av historien og ha flere andre elementer “i bakgrunnen” også, slik at den ikke blir for lik andre serier med lignende situasjoner. Det er mye nytt å lese om i boka, og Elens liv som doktorfrue blir alt annet enn enkelt. Hverdagen innebærer små og store utfordringer og problemer, og hun skal også holde sin mann fornøyd og prøve komme overens med hans søster. Litt om Ankers tanker og doktorgjerning er også nevnt, og Elen har en truende, vag drøm som hun ennå ikke forstår…Boka ble lest ut fortløpende, og den overrasket også litt etterhvert som kapitlene ble lest unna. Ikke alt ble som jeg hadde tenkt meg, og det er jo bra! Forfatteren skriver godt, og jeg lever meg inn blant de ulike karakterene og situasjonene som skildres. Doktorgården har flere hemmeligheter, og ikke minst flere særegne beboere. Ikke alle er like framtredende ennå, men vi blir nok bedre kjent med dem etter hvert. Mange av karakterene i serien er spesielle på et vis, og de både fascinerer, underholder og irriterer om hverandre alt ettersom hvem det er snakk om. Utviklingen i denne boka falt i smak, og handlingen ser også lovende ut med tanke på senere bøker.
Cliffhangeren er ganske dramatisk, og den overrasker både med sitt blodige alvor og med konsekvensene som nå kan ramme flere. Ja, dette vil vel få konsekvenser senere, eller finnes det et smutthull mon tro…? Spekulasjonene får god grobunn fram til neste bok, som heldigvis er i salg om mindre enn en måned. Jeg er nysgjerrig på fortsettelsen! Naturligvis er det først og fremst avslutningen som opptar tankene mine akkurat nå, men også de andre forviklingene og hemmelighetene interesserer en del.
Livets lenker 3 – Rømlingen
Gudbrandsdalen, 1856
Vera har sluppet fri broren sin, Jonas fra Svartkjerra, og kona på Austledgården ble drept da han flyktet. Nå prøver Elen fortvilet å skjule at søsteren var der da det fatale skjedde. Lensmannen og doktoren innkaller til et bygdemøte, der det blir utlovet en dusør til den som fanger Jonas. Folk i bygda er livredde, for Jonas har drept før, men det er fortsatt ingen tegn til rømlingen …
Dunket mot vinduet fikk Elen til å hyle. Hun løftet oljelampen så lyset bredte seg. Et skittent, uflidd mannsansikt presset seg mot vindusruten og stirret på henne. Hun hadde aldri sett dette mennesket, men hun visste likevel hvem det var, for øynene var ikke til å ta feil av. Det lyseblå blikket var akkurat likt Veras.
Forrige bok hadde en nervepirrende cliffhanger, så jeg var naturlig nok ganske spent på å få lese videre da jeg tok fram bok 3, Rømlingen. Ville Vera og Elen komme seg ut av knipen, og hva ville konsekvensene bli etterpå?På doktorgården er det fram og tilbake med mangt og meget, og den dramatiske hendelsen på Austled og Jonas’ forsvinning ligger som et skremmende bakteppe i starten av boka. Sistnevnte var det jeg var mest spent på, både fordi jeg håpet det ville bli en del spennende forviklinger etterhvert, men også fordi jeg er nysgjerrig på å få vite mer om Jonas og Vera og hva det er som har hendt i fortiden deres. Dessverre ble ikke forhåpningene helt innfridd. Jeg håpet også på å få vite mer om Elens mystiske drømmer og Solveigs forsvinning, men foruten å nevnes kort nå og da kom det ikke noe mer fram der heller. Sett bort i fra noen småting og det at vi blir bedre kjent med persongallieriet, synes jeg ikke det skjer så mye nytt av betydning i denne boka. Alt skal jo ikke avsløres med én gang, men det hadde vært kjekt med noe mer å tygge på.
Det er noen koselige partier her også og boka var ikke direkte kjedelig selv om noen kapitler føltes litt langtekkelige, men heller ikke så spennende at jeg ikke tok pauser fra den heller. Det er flere ting jeg ivrer etter å lese mer om, men de får vi ikke vite noe mer om, og jeg håper virkelig handlingen utvikler seg mer snart. Så mange flere bøker om Elens vanskelige og delvis ubehagelige liv på doktorgården både natt og dag håper jeg ikke det blir. Jeg føler absolutt med henne, men det er jo ikke den hyggeligste lesingen innimellom heller. Godt det er noen lyspunkter iblant.
Likevel er boka lettlest og godt skrevet. Jeg er litt fascinert av enkelte karakterer og liker at flere av dem er spesielle, men jeg håper på mye mer stor dramatikk og framgang i historien i de kommende bøkene. Når det gjelder avslutningen hadde jeg sett for meg noe lignende, men likevel har den en liten vri ser det ut som – og det er bra! Jeg er fortsatt interessert i å følge med videre, og håper neste bok blir en positiv overraskelse.
Livets lenker 4 – Mørk fortid
Gudbrandsdalen, 1856
Jonas er skutt. Anker er ikke på Doktorgården, men Elen sørger for at den livsfarlige rømlingen blir holdt i live, og at han blir plassert på sykeværelset. Hun gjør det for Veras skyld, selv om hun vet at doktoren vil komme til å straffe henne …
Elen har stadig det samme marerittet om søsteren, Solveig, som forsvant for ti år siden. Men en natt tar drømmen en ny vending.
Elen lukket øynene og gispet, for hun så det! Søsterens fall. Kull om kull nedover. Det lyse håret, og den røde kransen av blod som bredte seg. Sakte løftet hun blikket og ble var skygen. Hun var ikke alene. Hun krøp sammen bak rota mens skyggen vokste seg stor og farlig oppe på klippen. Noen sto der oppe og voktet …
Forrige bok i serien var ikke helt som forventet og skuffet på noen områder – men det gjør absolutt ikke Mørk fortid! Tittelen innfrir heldigvis sine løfter om hva som skjuler seg i de 254 boksidene, og fortidens små mysterier får smått om senn kastet mer lys over seg og blir klarere. Endelig noe framgang når det kommer til akkurat dette! Samtidig skjer det mye annet nytt også for av karakterene, iblandet litt overnaturlighet, hverdagsliv og variert “doktorarbeid” både på doktorgården og andre steder.Jeg liker fortsatt veldig godt at karakterene er så spesielle og særegne. Man vet aldri helt hvor man har enkelte, noe som gir handlingen et ekstra uforutsigbart preg. Og mens man sympatiserer med enkelte av dem kan man få frysninger av andre, eller veksle mellom begge deler. De er alle nyanserte, de blir ikke todimensjonale eller eventyrfigurer.
Både hovedhandlingen og sidehandlingene utvikler seg mer og bedre i denne boka, og de blir alle mer spennende. Og det viser seg at det finnes flere hemmeligheter og at det er mye mer som foregår på doktorgården enn først antatt, mellom de ulike personene som bor der… Mørk fortid underholdt fra første til siste side, og spenningskurven gikk bare oppover og oppover etter hvert som kapitlene ble unnalest og avsløringer kom, dilemmaer oppsto og konflikter tilspisset seg. Igjen og igjen hendte uforutsette ting eller nye sammenhenger kom opp i dagen. Og innrømmelsen på siste side skaper en cliffhanger som sørger for en nervepirrende uvisshet før man får lese videre i neste bok og finne ut hva som vil følge. For en kraftfull avslutning! Nå er lysten til å følge serien videre tilbake i rikt monn, og neste bok kan egentlig ikke komme raskt nok!
Livets lenker 5 – Medskyldig
Gudbrandsdalen, desember 1856
Vera har innrømmet drapet på Karen Austled, og helt uventet blir Elen innkalt til forhør hos lensmannen. Skal hun tilstå at hun var til stede den skjebnesvangre kvelden? Men da risikerer hun selv å bli dømt for medvirkning, dessuten har hun lovet Anker å tie …
– Hun lyver! Peder Austled reiste seg. Den dirrende hånden pekte på Elen. – Vera Ådal hadde en medsammensvoren.
– Hvordan kan De påstå noe slikt, herr Austled, sa lensmannen med stødig stemme.
– Fordi det var spor etter dem i huset. Det var vått og sølet på den tida. Det regnet mye i september. Jeg fulgte sølesporene. Jeg sverger, lensmann Skårmo. De var to.
Fortidens slør løftes litt opp denne gangen også, og vi får en liten gløtt til om hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen i skogen. Begynner mysteriet å nærme seg slutten, eller kan flere overraskelser dukke opp? Om førstnevnte er tilfelle håper jeg det avløses av andre gåter og mystiske hendelser, for det er en av flere komponenter som har gjort bøkene spennende for meg.Fortsatt føler jeg med Elen, men hun irriterer svakt innimellom også. Naturligvis vil man ikke ha en hovedperson som finner seg i alt og bare breker lydig, men det blir kjedelig når det er lignende valg og ikke minst konsekvenser flere ganger etter hverandre. Jeg hyler inni meg: “Neeeei! Både du og jeg vet hvordan dette går, hvorfor må du gjøre det enda en gang, Elen?” hver gang hun velger “feil” fordi hun alltid skal hjelpe, selv om hun selv får svi for det. Hun har ikke helt hellet med seg når det gjelder å slippe unna. Samtidig vil jeg jo at hun skal være varmhjertet også… Forhåpentligvis skjer det noe som røsker opp i doktorgården snart!
Språket er beskrivende og detaljert nok, det er lett å skape bilder i hodet av det som skjer underveis. Handlingen er også over gjennomsnittet uforutsigbar på flere punkter – og det er bra! Det er mange karakterer jeg ikke føler meg helt trygg på fortsatt, og det siver uhygge fra doktorgården innimellom. Stemningene kommer godt fram i bøkene, det er forfatteren flink til å skape.
Mot slutten av boka kommer flere uventede avsløringer inn på banen, og avslutningenskapitlene til Medskyldig bygget seg opp til et stort crescendo. Jo, det skal sannelig bli spennende å følge med videre etter dette!
Livets lenker 6 – Forbudte drømmer
Gudbrandsdalen, 1856
Vera er med barn, men nekter å oppgi hvem barnefaren er. Elen er bekymret for barnets fremtid, for hvem skal ta seg av det hvis Vera blir dømt for drapet på Karen Austled?
På Forstergården merker Sigmund at han blir holdt under streng oppsikt av Jorid. Han har funnet sølvet som er gjemt unna på låven og er sikker på at Øydis kjenner til kilden. Men Sigmund må bruke list, for sølvet er kanskje hans eneste sjanse – til å starte på nytt.
Skatten! Sølvet som glitret i berget. Øydis hadde igjen lukket seg og nektet å si mer, enda han hadde lirket og bedt. Han skulle da få henne til å vise det. Hun skyldte ham det etter hendelsen i skogen, men han skulle ikke true. Det var bedre å lokke og liste. Hun hadde i alle fall snakket med ham. Kun noen korte ord, men det var en begynnelse.
Forrige bok avsluttet med en sjokkartet finale, idet Vera kom med en overraskende opplysning. Saken mot henne er også mye i fokus i bok nummer 6, og vi følger henne under rettsmøtet som til slutt avgjør hennes skjebne og i det lange fangeskapet på lensmannsgården. Men ennå gjemmer Vera på en mørk hemmelighet, som hun har tenkt å røpe før det hele er over…
Veras historie fenger fortsatt i denne boka også. Både hun selv som karakter og hvordan hun tenker, og i tillegg de små dryppene om den store avsløringen som ville komme fra henne. For hva kan det vel være? Helt klart en motivasjonsfaktor for lesingen. Tidskoloritten er også god som alltid med detaljer om både matlaging og annet arbeid og sysler, her er det lett å drømme seg tilbake til “gamle dager” og bli med inn i fortellingen over 150 år tilbake i tid.
På doktorgården er ting stort sett ved det samme gamle som i tidligere bøker med konflikter og utfordrende hverdager, men også med noen nye innslag. Delene om “nissen” var artig lesing, og noen av karakterene blir også utdypet litt mer. Og det er ikke den gode siden som glimter til…
Et par av kapitler gir oss igjen innblikk i Sigmunds liv på Forstergården, men de delene er mest vente-lesing for min del. I og med at det ikke har skjedd noe avgjørende ennå så har de ikke vært så spennende heller, men det kan jo endre seg senere.
I den siste delen av boka føltes handlingen mer langtekkelig. Det skjer jo ting rundt Elen, men det ble mer uviktig i forhold til det jeg virkelig er nysgjerrig på og som jeg håper skal skje snart. Også det andre spenningsmomentet blir trukket ut til siste side. Men, når det er sagt så skal det også sies at avslutningen var verd å vente på. Den var uventet og snur virkelig opp ned på tidligere antagelser, og skaper nye spekulasjoner og iver fram til neste bok. Mysteriet viser seg å være mer komplisert enn først antatt, og her har forfatteren gjort en veldig god jobb i planleggingen.
Livets lenker 7 – Løftet
Gudbrandsdalen, 1857
Hadde hun dyttet Solveig utenfor kanten av stupet? Sjokkert og ulykkelig over Veras anklage prøver Elen igjen å mane frem minnene fra den dagen søsteren forsvant. I ren fortvilelse, og uten å rådføre seg med Anker, lover hun å ta seg av Veras barn. Men Anker blir rasende da han får vite det. Det hjelper heller ikke at Hildegard serverer doktoren utspekulerte løgner om Elen.
– Har du hatt besøk i dag Elen?
Elen ristet på hodet. – Jeg har holdt meg innendørs i dag.
– Hildegard sier noe annet.
Det mørke blikket til Anker, det som varslet fare, fanget hennes. Hun ble med ett på vakt. Noe var galt. Han tok et skritt mot henne.
Veras nye avsløring slo ned som en bombe i slutten av forrige bok, og rokker ved alt Elen har trodd var riktig. Men kan hun stole på at det fostersøsteren sier er sant? Hun har løyet og vridd på sannheten tidligere også, i tillegg til sine andre forbrytelser…
Foruten den overraskende avsløringen og Veras videre skjebne var mye likt som i tidligere bøker i begynnelsen av bok nummer seks også. Elen sliter fortsatt på doktorgården. Det er store gnisninger mellom henne og Hildegard, og doktoren selv er som regel ufølsom, bestemt og gretten, akkurat likt tidligere. Vi får lese om korøvinger, foreningsmøte og små konflikter utenom også, men ikke så mye nytt som ønsket. Jeg vil ha endringer og framgang! Det kan jo ligge an til at det blir en endring i neste bok nå alt ettersom hvordan ting utvikler seg her, så håpet er da tilstede. Det er jo ikke det at handlingen er kjedelig hele veien heller, men litt for stillestående etter min smak med tanke på at situasjonen er ganske lik som for 6 bøker siden. Mye er som forventet også både på doktorgården og Forstergården, ingen store overraskelser i denne boka sammenlignet med tidligere handling. Men det nye medlemmet på sistnevnte gård var et artig innslag, da!
Veras skjebne engasjerer som nevnt mest, sammen med spørsmålene om framtiden til barnet hennes og hva som vil skje videre. En mørk, trøstesløs og fryktelig situasjon, og til tross for hva hun tidligere har gjort og sagt blir man da likevel berørt av skildringene av hennes nye hverdag som tukthusfange. Forholdet til henne er ambivalent, men Vera er nok en av de karakterene som har interessert meg mest og framstått veldig nyansert så langt i serien. Interessen blir ikke dempet nå heller.
Slutten er også en interessevekker i og med at det ser ut som det er duket for mer dramatikk på liv og død, og kanskje et endelig oppgjør og en avslutning av noe slag? Jeg ser i alle fall fram til å lese videre, siden mye tyder på at i det minste en milepæl som jeg venter på vil bli nådd i neste bok. Og kanskje inneholder den flere uventede momenter?
Livets lenker 8 – Mot Harpejuvet
Gudbrandsdalen, 1857
Konflikten mellom Elen og svigerinnen tilspisser seg. Elen vet for mye, derfor planlegger Hildegard en tur til Harpejuvet. Det hele skal se ut som en ulykke … Og akkurat da Hildegard tror hun har alt under kontroll, får hun seg en ubehagelig overraskelse.
Elen vil holde løftet om å ta til seg Veras unge. Men kommer doktoren til å la Elen få viljen sin?
– Hun er et mirakel, Elen.
– Ja, Vera. Det er hun.
Vera virket rolig og så nærmest lykkelig ut. – Ser du at hun ligner meg? hvisket Vera.
– Hvem er han, Vera. Hvem er barnets far?
Vera gløttet på henne, som om hun var usikker. Så tok hun et skritt mot gitteret, la munnen inntil og hvisket.
Den lovende forsiden bidro til at bok nummer 8 ble plukket opp så fort bok nummer 7 var utlest. Og det valget angrer jeg ikke på nå i ettertid.
Vera og søskenflokkens fortid i Svartkjerra utdypes noe, Elen får nytt og ansvarsfylt arbeid på doktorgården, nye karakterer kommer til og viktige beslutninger tas som vil endre framtiden for de involverte både i liten og stor grad. Spennende, spennende! Kapitlene fløy raskere unna i denne boka enn den forrige, og flere ønsker og håp ble innfridd. Det hele utartet seg til å bli ganske tilfredsstillende lesning etter hvert, heldigvis. Iveren som tidligere bøker har skapt var nå sterkere tilbake igjen.
En ting jeg på ny merket meg da jeg leste Mot Harpejuvet, er at skildringene ofte er treffende og delvis originale. Ømme blikk som drag fra englefjær og ord som søte og overmodne bær for å nevne en brøkdel. Språket er rikt og levende, det er alltid lett å skape indre bilder av hva som skjer underveis i lesingen. De verste klisjeene og mest oppbrukte beskrivelsene blir styrt unna, og et godt språk er selvsagt alltid en styrke uansett hva man leser.
Slutten på boka er uviss og illevarslende, og man kan gjøre seg noen funderinger rundt hva som har hendt fram til neste bok er i handelen. Selv er jeg usikker på hva som nå er planlagt, og samtidig veldig nysgjerrig på å få lese mer om mye av det nye som skjedde i Mot Harpejuvet. Og usikkerhet settes alltid pris på! En fin opptur som gav en underholdende lesestund sent en onsdagskveld.
Livets lenker 9 – Flammer i natten
Gudbrandsdalen, 1857
Elen og Anker får omsorgen for Veras barn. Men ikke lenge etter klarer søsteren å rømme fra kjelleren på lensmannsgården. Med Vera på frifot er ingen trygge, selv ikke barnet.
En natt våkner Sigmund av at Forstergården står i flammer, og han ser sitt snitt til å stikke av. Øydis blir med ham, for Jorid er sporløst forsvunnet.
Hver gang øynene lukket seg, så Sigmund det sprakende gnistregnet som lyste opp nattehimmelen. De hadde flyktet hals over hode. Himmelen hadde vært blodfarget av infernoet på Forstergården. Øydis’ fortvilte skrik satt fremdeles i ørene. Han hadde fryktet at hun ble vettløs den natten. Men når Sigmund nå tenkte tilbake, var han slett ikke sikker på om hun skrek av frykt eller glede.
Et hatefullt oppgjør er i emning, nye og vonde detaljer fra fortiden avsløres, og det blir store forandringer på doktorgården…
De første kapitlene fløy avgårde i Flammer i natten. Vi forlot Elen i en lei knipe i forrige bok, og denne boka åpner med den samme dramatiske situasjonen. Men spenningen når ikke klimaks med én gang for deretter å avta; forfatteren gir oss innblikk i dramatikken men skifter så til to andre karakterer i de neste kapitlene, før vi brått hopper tilbake til Elen igjen. Her må man bare lese på om man raskt vil få visshet om utgangen av det hele. Drivet framover til det hele var avgjort var det altså ingenting å si på.
Sigmund og Øydis har nå lagt ut på et nytt kapittel, og deres framtid virker ganske åpen. Snøballen har begynt så smått å rulle, og dette lover godt for kommende bøker. Kanskje skjer ikke det jeg venter på med én gang, men det er i alle fall enda en ting å se fram til. Forhåpentligvis drøyer det ikke så lenge.
Det er flere spenningspunkter lagt ut underveis i boka. Vera fortsetter å skape uro, og er fortsatt en av de karakterene jeg fascineres mest av, selv om forholdet til henne kan være litt ambivalent til tider. Hun har mye dybde, og kjedelig er hun i alle fall ikke!
Dagene på doktorgården er fortsatt ikke av det enkle slaget, det legges planer og det oppstår ulike forviklinger og forsvinninger. Handlingen hadde mye å by på denne gangen, og den tar et godt sprang framover når det gjelder framgang. Noe er ennå ved det gamle og har ikke fått noen løsning eller avslutning, men alt det nye som kommer inn og de gamle trådene som det spinnes videre på holdt fast oppmerksomheten min fra første til siste setning.
Avslutningen er også flott planlagt. Den er hemmelighetsfull og fryktelig uviss, og her har man noe å lure på før neste bok er i handelen. Akkurat nå, rett etter å ha lest ut boka, har jeg ikke peiling på hva svaret kan være. Og jeg elsker det! Så spørs det da om jeg ser sammenhengen i løpet av ventetiden, eller om forfatteren greier å overraske meg i neste bok.
Livets lenker 10 – Evig din
Gudbrandsdalen, 1857
Det er Krestaffer som har tatt Vesle-Anna, men han blånekter for å ha bortført Signys gutt også. Anker blir rasende fordi Elen blander seg i saken, og truer henne: Hvis hun ikke blir med barn i løpet av sommeren, vil han kaste henne ut.
En dag Elen skal opp til setra, lar hun Øydis sitte på til Gudmundset. Sigmund blir overveldet av følelser da han får øye på Elen, men han våger ikke å gi seg til kjenne.
Elen skulle komme tilbake! Han stanset og speilet seg i en vannpytt. Han så ut som en omstreifer, en fant. Han kunne kvitte seg med skjegget, han kunne vaske seg, og kanskje få stelt klærne.
– Er du glad igjen nå?
Sigmund rusket Øydis i håret og nikket. Tanken gjorde ham ør. Om Elen var tilbake om en uke, skulle han sørge for å møte henne.
På doktorgården er det sure miner, mishag og ulike problemer akkurat som før, men små tegn kan tyde på at dette ikke vedvarer så mye lengre nå. Forhåpentligvis inntreffer det noe nytt og avgjørende snart. Ja, jeg må innrømme at jeg synes at nesten 10 bøker med et kraftig haltende ekteskap og tunge dager er nok for vår unge heltinne. Derfor er det gledelig at det ser ut som vinden snart kan komme til å blåse en annen vei.
De få kapitlene om Vera bringer også inn noe nytt i serien. Et lite mellomspill kanskje, i påvente av noe større? Jeg ser for meg at dramatikken rundt henne vil øke igjen senere. Denne løse tråden vil nok ikke forsvinne ut i intet…
Sett bort i fra det nye som inntreffer er ikke den største spenningen tilstede underveis i lesingen, men det er ikke kjedelig eller tamt heller. Boka gikk unna i et jevnt tempo. Det er koselig og greit engasjerende, underfundig og også litt lærerikt innimellom. Jeg liker veldig godt de detaljene som dras fram nå og da som har med husstell, hverdagsarbeid, urtebruk og lignende å gjøre. Små detaljer i det store og hele, men viktige detaljer i mine øyne. Mange av skildringene fikk fram varme og lune smil. Litt solskinn i handlingen var absolutt kjærkomment!
Avslutningen er ikke av de mest dramatiske i serien, men de siste sidene skaper spenning likevel før den brått blir klippet over ved Ellens avsløring på siste side. Opplysningen overrasker ikke meg som leser, men konsekvensene kan jo bli store likevel. Men mest av alt er jeg spent på hvordan det vil gå med Elen selv videre!
Anmeldt av: Tone Lilleenget By
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer