Anmeldt av Julie Didriksen
Et voldtektsoffer møter overgriperen til tv-debatt. På direkten hevner hun seg, med Viggo Johansen og justisministeren som hjelpeløse vitner. Samtidig tiltales en mann for drap på tre unge jenter. Men har politiet tatt feil morder? Den unge, ambisiøse journalisten Thea Takle havner midt i rampelyset, men skyggene fra fortida innhenter henne.
.
Svalestup
Forfatter: Gunnar Ringheim
Sjanger: Krim/spenning
Originalspråk: Norsk
Forlag: Publicom
ISBN: 9788292526194
Sider: 284
Gunnar Ringheim er journalist i Dagbladet. Han har tidligere gitt ut en rekke kritikerroste dokumentarbøker, blant annet “Menn som voldtar” og “Hysteriske kvinnfolk”. Svalestup er forfatterens første roman.
Dette omslaget er et omslag jeg legger merke til. Så godt som alle kjenner til Stupedama, og jeg kunne ikke unngå å bli nysgjerrig på hva hun hadde med Ringheims Svalestup å gjøre. Selve formatet på boka derimot, er det litt verre med. Den er litt i største laget, og blir litt vanskelig å dra med seg i veska. Men akkurat det har ikke noe med innholdet å gjøre.
Her renner det over av inside-skildringer fra journalistlivet. Når Thea Takle tar sine første skritt inn i journalistverden gjennom den lokale Larviksposten kan nok mange erfarene journalister kjenne seg igjen i situasjonene og historiene hun blir kjent med. Språket er det ingenting å si på, det er lekende lett og skrevet med en elegant hånd. Forfatteren er flink med persongalleriet sitt og gir riktige stemmer til riktige typer. Jeg humret og lo flere steder, dialogene i boka flyter flott:
.
Ok. Han hadde kjøpt hamburger og skulle gjøre opp med den fargede kelneren, men oppdaget plutselig at han hadde glemt Visa-kortet på hotellrommet. Han vrengte lommene uten å finne annet enn noen småmynter. Da slo han ut med armene og sa: “Sorry, I’m blakk!” Kelneren så på ham, lett undrende, mens det langsomt gikk opp for fotografen at ordene muligens hadde en annen betydning i USA. Så han prøvde å hente seg inn: “You see, in Norway we say blakk when we mean poor.”
Men boka er på langt nær uten alvor, her belyses en rekke viktige temaer gjennom Thea Takles brennende engasjement for å hjelpe de som trenger hjelp. Vi får innsikt i livene til blant annet desperate narkotikamisbrukere, ødelagte voldtektsofre, barn som sliter på hjemmebane, og forfatteren gir inntrykk av at han vet hva han snakker om.
Den første halvdelen brukes mest til å bygge opp persongalleriet og gi kjennskap til diverse bakgrunnsinformasjon. Den gir dermed inntrykk av å være litt langdryg og spenningsløs, frem til den tar en helt ny vending omtrent halveis. Da skjer det utrolig mye på engang, og farten holdes jevnt oppe hele veien frem til siste slutt. Tidvis ble det litt mange jern i ilden, og det ble litt vanskelig å holde orden på navn og løse tråder. Det går kanskje litt for fort for seg. Men forfatteren klarer å nøste trådene fint sammen til slutt. Det siste jeg tenkte da jeg lukket igjen boka var hvor fint tittelen passet til historien.
Det er en relativt salig miks av mennesker fra virkeligheten og fiktive karakterer, og det er dermed litt vanskelig å få grep om hva som er fiksjon og hva som er fakta. Men alle som er lokalkjente i Larvik og området rundt vil nok kjenne igjen både veinavn, lokalkjendiser og spisesteder. Det samme gjelder også de som har litt greie på hva journalister gjør, og hvor de gjør det, etter en lang dag på jobben. Og eventuelt folk som er litt kjent med diverse spisesteder i Oslo. Forfatteren har absolutt gjort en god jobb med å skape et realistisk miljø, men skillet mellom fakta og fiksjon blir som sagt litt frynsete.
Alt i alt en solid romandebut fra en journalist som trekker inn egne erfaringer fra journalistverdenen og dermed skaper en virkelighetsnær og stort sett spenningsfylt historie. Mon tro om ikke Thea Takle hadde gjort seg som hovedperson i enda flere bøker?
.
Svalestup er anmeldt av LIVs bokanmelder Julie Didriksen.
.
Mer om Svalestup, sakset fra You Tube:
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer