Anmeldt av Tone Lilleenget Bye
Ulveøyne-serien er en av Norges mestselgende bokserier, skrevet av Trude Brænne Larssen. Forfatteren er født i 1967, oppvokst i Trondheim og har senere flyttet tilbake til sin fødeby Tønsberg. Hun har utdanning innen grafisk formgivning, og arbeidet noen år i reklamebransjen, for så å bli frilanser innenfor illustrasjon og kalligrafi. I dag jobber hun som forfatter og journalist i lokalavisen Gjengangeren.
Ulveøyne var hennes debut som romanforfatter.
Trellfot, bok nr. 1.
– Kom hit, så jeg får se på ungen din!
Den mektige frua til Birkihov hadde kalt til seg trelljenta Brenni.
– Jeg vil se om hun er så stygg som de sier!
Brenni bet tennene sammen, løsnet motvillig båndene som holdt barnet fast på ryggen, og holdt henne fram mot husfrua. Borghild kunne selv se at barnet var vakkert. Men blikket fra jentungen kunne fryse blod til is. Hun hadde bare levd to fullmåner, men allerede var håret tykt og svart, og øynene var store og isgrå i det lille ansiktet.
– Jeg hører du kaller henne Ulva…
Livet til Brenni, Kolve og Ulva er flott lesing, selv om det langt fra er lystig lesing. Samtidig synes jeg forfatteren har vært flink til å ha med beskrivelser av (daglige) gjøremål, skikker og riter, så jeg synes jeg lærer litt mens jeg leser også. I mange av bøkene jeg har lest tidligere om denne tiden har man stort sett fått beskrevet høvdingers og storfolkets liv, mens man her ser ting fra trellenes ståsted. Fint og spennende med en forandring!
Ulva er en spesiell jente og det skal bli interessant å følge henne videre i de neste bøkene. Slutten tyder på at det vil skje store forandringer i livet hennes, og jeg er spent på hva skjebnen har i vente for henne.
Prisgitt, bok nr. 2.
Trellmarked på tingplassen i Trøndelag:
Ulva var nummen i hele kroppen av angst. Som i en døs hørte hun utroperen kunngjøre:
– Denne trelljenta kommer fra Birkihov, født for femten vintre siden, sterk og ved god helse. Hun har godt syn, tross det underlige blikket, og er ellers lytefri.
Det gitt et støkk i Ulva da hun så Håvard reise seg. Hva ville han? Skulle han ikke selge henne likevel?
– Det er sant det som sies, ropte Håvard. – I tillegg må det nevnes at jenta har møydommen i behold!
I bok 2 i Ulveøyne får vi lese om hvordan det går videre med trelljenta Ulva etter at moren hennes døde. Hun blir solgt som trell på tingplassen i Trøndelag, og blir kjøpt av en mann som heter Hjort Gamle. Hvordan vil livet hennes på den nye gården bli?
Jeg hadde gledet meg til å lese fortsettelsen, og jeg ble ikke skuffet over boka og veien handlingen tar. Spesielt det som skjer på tingplassen var spennende å lese om. Beskrivelsene av miljøet og personer og ikke minst følelsene til Ulva er godt og levende skildret, jeg lever meg inn i handlingen og har veldig sympati med henne. For Ulva får det langt fra lett som trell på den nye gården, men slik var det jo også å være trell på den tiden. Samtidig så øyner jeg et håp om at ting snart vil endre seg, med tanke på Borras spådom. Forventningene fremover er i alle fall store, det er sikkert!
De siste sidene i boka er et skikkelig høydepunkt når det gjelder spenning og det å skape spørsmål og vekke nysgjerrigheten frem til neste bok, og jeg kan ikke annet enn å finne tak i bok 3 med det samme.
Jotnespor, bok nr. 3
Med ett bråstoppet hun. Hjertet sto høyt oppe i halsen, og det var like før det svartnet for henne av angst.
Store, dype fotefar i snøen krysset hennes egne spor. Noen – eller noe – måtte ha vært like i nærheten da hun selv gikk her i morges!
Ulva så seg om etter noe å skjule seg bak, men hun var i åpent lende. Hun ble stående rådvill og redd. Kunne dette virkelig være menneskespor?
Enda en knallbra bok i Ulveøyne-serien. Jotnespor var det umulig å legge fra seg! Nok en gang lever jeg meg så godt inn i handlingen at tiden flyr mens jeg leser, og det føles ut som om jeg nettopp tok frem boka når jeg plutselig er på siste side. Da er det godt at jeg har mange igjen før serien er over!
En ting som jeg har likt veldig godt så langt i serien er at hver bok har vært forskjellig fra de andre. Handlingen har funnet sted på flere forskjellige steder etterhvert, og det dukker opp nye personer som får innvirkning på Ulvas nåværende situasjon og videre skjebne. Samtidig som vi følger en del av de “gamle” videre også, og det er bra. Det er ikke alle jeg har lyst til å slippe taket i enda!
Noe annet som fascinerte meg veldig med denne boka er Ulvas kamp for å overleve, og hvordan hun etterhvert greier å skape seg et hjem oppe i fjellet. Hva hun gjør for å skaffe seg mat, klær, bygger opp bostedet sitt osv. Kjempespennende synes i alle fall jeg. Samtidig er det greit at vi fortsetter å følge de på Gråheim videre selv om Ulva har forlatt dem. Godt med litt veksling i historiene, selv om Ulvas historie likevel fenger mest.
Slutten er både overraskende og løfterik, og jeg liker vendingen som Ulvas liv tar. Nå får vi brått et miljøskifte, og dette er jeg utrolig spent på å få vite mer om! Spørsmålene svirrer, og forhåpentligvis får vi flere svar i neste bok.
Bergtatt, bok nr. 4
Ulva gikk til Renselsens Sal. Den var tom, slik hun hadde håpet. Hun smatt ut av kjolen og laget seg til å gå i vannet. I kveld, når dette spesielle skulle skje. ville hun være ren og velduftende. Helt innerst i bassenget lå vannet stille som et speil. Det var så vakkert at hun nesten kviet seg for å gå oppi og kruse den blanke overflaten. For sikkerhets skyld gikk hun innerst i vannhulen før hun steg ut i vannet. Hun håpet å være alene. Og dersom noen skulle kommet, håpet hun å slippe usett fra det. Stille lot hun seg gli ned i vannet…
Bergtatt er en bok som gjerne kunne ha vart lengre enn 220 sider, for på siste side satt jeg igjen med følelsen av at jeg bare ville lese videre og videre. Likevel gjør det ikke noe at boka slutter der, siden dette er en serie som er ferdig utgitt for mange år siden så kan jeg hoppe rett over på neste bok og ta opp tråden med en gang, om jeg vil!
Jeg skal ikke røpe så mye av handlingen for de som ikke har lest denne boka før. Men innholdet i den passer i alle fall meg perfekt. Jeg liker fantasy-elementene, jeg synes bergfolkene og deres verden og levesett er så fint skildret og naturlig, selv om det jo egentlig ikke er det. En bok å drømme seg bort i, en bok der det stadig skjer noe nytt, og som samtidig er trist mot slutten også. For nå kan virkelig alt mulig skje, jeg har ikke peiling på hva forfatteren har planlagt for Ulva videre. På en måte er det vemodig at det ender slik, men samtidig er det veldig, veldig spennende også.
En ting jeg må kommentere er de merkelige feilskrivingene i boka. Ordet “en” er nesten konsekvent skrevet “øn”, og “å” er flere ganger skrevet “ø”. Her har det skjedd noe rart før boka ble trykket.
Avgrunn, bok nr. 5
Når en brottsjø slo over den lave rekka, lo mennene.
Når en brottsjø slo over den lave rekka, lo mennene.
– Dette er livet! skrek en av dem.
– Åsa-Tor selv kunne ikke hatt mer moro da han kjempet mot Midgardsormen, samtykket en annen. Spøk og skjemt holdt frykten fra livet.
Men to av mennene lo ikke. Orvar og Torgeir hadde motvillig måttet finne seg i å dele den bakerste åra. Nå kjempet brødrene om å være den som tok det tyngste taket. Ingen skulle få si om den andre at han var en veikrygg. I Orvars hode kvernet tanker om å finne en måte å hjelpe broren over rekka på. Torgeirs tanker vandret til en jente med svart hår, dype grå øyne og en liten, myk kropp…
Med tanke på slutten i forrige bok, Bergtatt, så må jeg innrømme at jeg hadde sett for meg at handlingen nå kom til å ta en ny og uventet retning. Kanskje røper jeg litt for de som ennå ikke har lest serien nå, men antagelsene mine viste seg å ikke stemme. Og selv om jeg så frem til denne boka med nysgjerrighet og leselyst, så ble jeg ikke skuffet over at ting ikke utviklet seg som jeg trodde, tvert imot. For jeg leser gjerne mer om Arolin, Wïlonah og de andre, og jeg regner uansett med at forfatteren greier å holde interessen oppe, selv om Ulva skulle oppholde seg på samme sted lenge fremover. Det er i alle fall ikke noe problem med det enda, jeg leser så det freser, for å sitere en gammel barnesang 😉
Samtidig fortsetter vi å følge folkene på Gråheim og konfliktene der også. Orvar står fortsatt Torgeir etter livet, men det er ikke bare bare å greie å snikmyrde broren uten å bli tatt for det. Jeg biter negler i tankene mens jeg leser i frykt for at Orvar skal lykkes. Det skal bli spennende å se hvordan ting utvikler seg på gården, det skjer jo store forandringer etterhvert i handlingen i Avgrunn.
Vi får også vite litt mer om Kolves nye liv i Birka sammen med Yngvill. Siden vi fortsatt følger disse historiene parallellt med Ulva sin, så våger jeg å håpe at det ikke bare er for variasjonens skyld, men også fordi de i en framtidlig bok kanskje knyttes sammen igjen på noe vis. Jeg skulle i alle fall gjerne ha lest om et møte med Ulva og faren hennes igjen, selv om det nå ser rimelig umulig ut. Så her er det bare å lese videre og krysse fingrene.
Avgrunn, bok nr. 6
Irland, på 800-tallet.
Det lød et voldsomt larm bak et av husene. Med dragne sverd og kampøkser sprang nordmennene for å møte fienden, men de fant bare to vettskremte mennesker i en haug av redskap. En mann og en kvinne. Mannen var en av dem som sto mellom vanlige folk og gudene.
– Hva har du under serken din? flirte Orvar og løftet en flik av stoffet med sverdspissen. – Er det slire eller våpen?
Karene lo godt av dette, men Torgeir var ikke med i latteren. Han så bare kvinnen. Han ristet på hodet og blunket forvirret med øynene. Det han så var umulig! Det var trellkvinnen hjemmefra som lå der og gråt av redsel. Ulva!
Jeg så for meg en litt annen utgang på historien om Gwendolyn og Andrew, men her skal man visst ikke ta noenting for gitt. Uansett så kan mye spennende skje videre her, så kjedelig blir det nok ikke!
En ting som er litt pussig er at det er utrolig stor skrift i denne boka i forhold til de andre. Dette gjør jo at den blir raskere utlest, men den føles jo også da litt tynnere når det gjelder innhold, selv om handlingen i boka er variert som alltid. Uansett så gjør ikke det så mye fra eller til når det gjelder underholdningsverdien. I løpet av Blodhevn rakk jeg å bite negler både én og to ganger av spenning og nervøsitet for hvordan ting ville gå videre, og fortsetter det sånn kommer jeg ikke til å ha negler på nyåret. Det ser også ut som det blir noen miljøskifter igjen, og det er bra. Noen konflikter avsluttes mens nye oppstår eller gamle utvikler seg, det er en veldig fin balansegang også i denne boka, og det hindrer at det blir drøvtygging og kjedelige repetisjoner. Hurra for det!
Fortsatt synes jeg det er veldig spennende å lese om Ulvas “nye liv” og hvordan hun har det inne i fjellet, selv om jeg begynner – som hun – å få et mer nyansert syn på saker og ting. Og forventningene til hva som vil skje videre, både med henne, Kolve og de på Gråheim er like stor som alltid.
En annen ting som jeg ikke har nevnt tidligere i forbindelse med bøkene, men som er veldig praktisk og ikke minst lærerikt, er fotnotene bakerst i boka. Der er spesielle ord og uttrykk forklart etter som de blir brukt i historien. Mye er kjent for meg fra før, men mye er nytt og ikke minst artig å få kjennskap til.
Rimfrost, bok nr. 7
Rikbonden Håvard lo.
– Jeg vil se Kolve dø. Han satte meg i vanære, og slikt pleier jeg ike å la folk slippe unna med.
– Din niding! hylte Yngvill og fløy rett på ham. Hun lyktes i å rive ham av hesteryggen, men like snart hadde han lagt henne under seg i det regnvåte gresset. Han gliste.
– Maken til iver er det lenge siden jeg så, lo han og røsket løs halssnøringen i serken så han kunne komme innenfor med hendene. – Du river karfolkene overende så for du ser ditt snitt til det, du.
– Slipp meg, ditt fe! freste Yngvill.
– Nei, hvorfor skulle jeg det? Var det ikke dette du ville ha da?
Håvard ble plutselig stille, for med ett ble han klar over at trelljentas skrekkslagne blikk ikke var rettet ham – men mot noe bak ham…
I motsetningen til de forrige bøkene så er fokuset i Rimfrost mer på Kolve og Yngvill og folkene på Gråheim, enn på Ulva og bergfolket. Selv om vi får noen små episoder fra hennes liv også så er det likevel mindre enn hva vi tidligere har hatt i de andre bøkene. På en måte savner jeg å lese mer om henne, spesielt etter det store og viktige som skjer her, men samtidig så underholder de andre historiene godt også, slik at det ikke gjør så mye. Og fokuset på henne kan jo komme sterkere tilbake senere.
Hendelser mot slutten av boka tyder på at det kan skje noe veldig avgjørende snart i flere saker, og jeg er like spent på å få vite fortsettelsen i dem begge. Spennende! Jeg kommer til å kaste meg over neste bok med en gang. Takk og lov for juleferien, sier jeg bare.
Selv om jeg summa summarum synes at denne boka ikke helt kan måle seg med de første i serien, så er jeg likevel godt fornøyd, og kan ikke annet enn å skryte av serien så langt. Variert og fengende handling, spennende persongalleri og ikke minst levende og troverdige beskrivelser av skikker, folk og miljø. Det er ikke så rart at Ulveøyne er en serie som mange er glad i.
Renkespill, bok nr. 8
Lovsigemannen skrittet inn i steinringen. Mange så at han strevde med å holde seg alvorlig. Han så ikke på Ranveig da han talte med høy røst:
– Du har anklaget Torgeir Hjortson for drap på sin egen bror. Nevn nå ditt neste vitne.
– Da kaller jeg fram Håkan Gylne, forkynte Ranveig.
Lovsigemannen var tydelig overrasket.
– Det må jeg si, stammet han. – Jeg ventet ikke å se deg som vitne i denne saken.
– Selv om jeg ikke så selve drapet med mine egne øyne, sa Håkan, – kan det være at jeg har annet prov. Vi brakte Torgeir bud om brorens død og tykte det var rart at han virket så… lite overrasket. Og da vi skulle hente liket… Han hevet stemmen og rettet en anklagende finger mot høvdingen. – Da vi hentet liket.. gikk han foran alle andre. Selv om ingen hadde fortalt ham hvor drapsstedet var!
Det ble stille. Helt stille. Folk stirret på hverandre i vantro undring. Så brøt bråket løs.
Renkespill ble lest på et blunk, og falt også godt i smak. Selv om jeg også i denne boka skulle ønsket å få lese mer om Ulva, så er det ikke så mye av handlingen som foregår inne i fjellet. Det virker også som det har skjedd et lite tidshopp plutselig hos bergfolket, selv om det ikke nevnes hvor lang tid som har gått. Rime er ikke et spedbarn lenger. Jeg trodde det var slik at tiden inne i fjellet gikk tregere enn utenfor, i alle fall sitter jeg igjen med det inntrykket etter Rimfrost-serien (oppfølgeren til Ulveøyne)? For utenfor, på Gråheim, har det ikke gått lange stunden. Men kanskje det er jeg som roter.
Uansett, spesielt de siste kapitlene i Renkespill ble lest i en forrykende fart, spenningen var til å ta og føle på etter som “hovedkonflikten” utviklet seg og man nærmet seg slutten av boka. En veldig utspekulert løsning, noe som bare gjør det enda morsommere å lese. Og nok en gang er fremtiden og handlingen videre uviss, noe som skaper forventninger og fantasifulle funderinger fremover.
Oppbrudd, bok nr. 9
Ulva syntes det gikk en evighet. Hvorfor kom han ikke? Ville han kanskje ikke ha noe med henne å gjøre? Ville hun kanskje blir møtt med hånlatter, når hun nå endelig hadde tatt mot til seg og ville tilby vennskap? Kanskje den unge treskjæreren bare hadde glemt henne. Det var liten trøst. Kunne han glemme innbydelsen, kunne han vel umulig ha lyst på henne.
Hun hadde valgt den sølvfargede silkeserken med omhu. Den kledde henne, visste hun. Plagget dekket ikke mer enn det nødvendigste, og huden hennes fikk et gyllent skjær mot det fargeløse stoffet. Hver stein i smykkene hun bare hadde vakrere farger enn selveste Bivfrost. Nå følte hun seg bare dum i all stasen – det var best hun skiftet til noe mer vanlig. Hun hadde knapt rukket å tenke tanken, da hun hørte fottrinn i gangen utenfor…
Oppbrudd er like underholdende som tidligere bøker, ja, kanskje til og med bedre. Nok en gang var jeg tapt for denne verden da jeg begynte på første side, og jeg frydet meg over å følge Kolve, Yngvil og Vegard, Ulva og Rime, Ranveig og Håkan og de andre personene videre i deres ganske forskjellige liv. Vi får også en mulig forklaring på tidsforskjellene inne i berget kontra omverdenen, som jeg kommenterte i anmeldelsen av forrige bok. Jeg får det uansett ikke til å stemme helt (med tanke på Rimfrost, men som sagt kan det være jeg som husker feil), men dette blir uansett uvesentlig i lengden. Så lenge historien greier å fenge meg, så lenge jeg sitter fortapt med nesa i boka og bare ønsker meg mer, så gjør det ingenting.
Vådeskudd, bok nr. 10
Ulva var ikke i tvil. Hun måtte hjemme seg – før det var for seint. Det fantes bare ett noenlunde trygt sted. Hun så seg ut et grantre med greiner så lavt at de var innen rekkevidde. Med et krafttak halte hun seg opp i treet. Da hun var kommet et stykke opp, fikk hun øye på ham. Ulva satt dørgende stille, livredd for at en kongle skulle falle og avsløre hvor hun var, men han merket visst ingenting der nede på bakken.
Han kom nærmere. Han var en fattig mann, skjønte hun av klærne. En gang hadde de nok vært stasplagg, men det var ikke lett å se, skjemt av skitt og uvøren bruk som de var.
Han stanset. Hun holdt pusten. Han sto liksom og været i luften, som om han var klar over at noen holdt øye med ham. I neste nå ble Ulva svimmel av skrekk. Det ansiktet kjente hun!
Ulveøyne seiler opp til å bli en seriefavoritt hos meg etter at 10 bøker nå er unnalest. Jeg har lest seriene forfatteren har skrevet i ettertid også, men så langt er det nok Ulveøyne som har fenget meg best, både når det gjelder epoken, miljøet, persongalleriet/hovedperson og fantasifull og velkomponert handling. Forhåpentligvis vil jeg ikke endre mening når jeg nå tar fatt på de siste 15 bøkene heller.
En annen ting jeg liker godt når det gjelder Ulveøynebøkene, er forfatterens skrivestil. Språket er godt og replikkene og enkelte ord er ofte gjort svakt “gammelmodige”, slik at de passer til den tiden de skal høre hjemme i, uten at det på noe vis blir tungt eller uvant å lese. Slikt setter i alle fall jeg pris på.
Skjebnene til de som er fredløse på fjellet veves etterhvert sammen, og jeg liker vendingen de forskjellige handlingstrådene tar. Nok en gang får jeg meg en overraskelse eller to, og så langt tror jeg ikke at jeg i det hele tatt har vært inne på tanken om at noe har vært kjedelig forutsigbart i denne serien. Flott! Også slutten vitner om nye veier fremover om jeg gjetter rett, men den fyller meg også med dystre forutanelser. Forhåpentligvis ordner det seg likevel.
Nok en gang greier forfatteren å avslutte siste kapittel med noe som pirrer nysgjerrigheten til meg som leser, slik at jeg lokkes til å ville lese videre.
Flammerov, bok nr. 11
Hun hadde forandret seg så fort! Torgeir kjente knapt igjen henne. Hun gikk foran ham på stien. Kunne han… regne med henne? At hun var våpenfør, var det ingen tvil om, det så han av måten hun bare bue og pilkogger på. De var som gamle venner. Men ville vettet hennes holde når det gjaldt? Ville hun klare å se Gråheim igjen? Eller ville hennes ønske om å berge faren som var fanget føre dem ut i vettløs fare? Nå som det brygget opp til Tor-vær…
Torgeir så hennes midjelange, svarte hår pendle rolig fra side til side over den sterke ryggen. Og hun var stø på foten. an kunne ikke se ansiktet, men han kjente det lysegrå, faste blikket. Det var vilje i de øynene, hadde han sett. Med ett hadde han forstått det alle andre påsto; at hun hadde ulveøyne. For ham var det nytt, det farlige glimtet i sølvblikket hennes…
Som tidligere nevnt så liker jeg at bøkene så langt i serien har vært veldig forskjellige, på flere måter. I denne boka møter vi en Ulva som er ganske annerledes enn hva vi har møtt før, og det er både trist og interessant lesing. Jeg lever meg alltid inn i Ulvas situasjon, uansett hvordan hun har det. I glede, sorg eller frykt – alt er så godt beskrevet at det er umulig å ikke bli fanget inn i historien og få sympati med henne. Hun er også spesiell og skiller seg ut på flere måter, og Ulva er nok en person jeg sent kommer til å glemme, selv lenge etter at bøkene er ferdiglest. Så langt har jeg i alle fall fått stort utbytte av serien, kjempefine bøker.
Spenningsmessig synes jeg boka først tok seg skikkelig opp i de siste kapitlene av den, der det kom flere dramatiske avgjørelser og hendelser som perler på en snor. Nok en gang skapes det forventninger og spørsmål fremover, og nok en gang har jeg liten anelse om hvilke ess forfatteren sitter med i ermet.
Avesølv, bok nr. 12
Rime bråsnudde seg. Øynene hennes lynte av raseri. Hvordan våget han?!
– Uten innhold!? ropte hun så det gjallet mellom steinsøylene. – Mener du at det jeg har laget er uten innhold?!
– For deg så kanskje, om ikke for oss andre… svarte Byowan nølende.
– Du kan dra til… Helheim med det tåpelige innholdet ditt! skrek hun. Hun ante ikke hva “Helheim” var, men Ulva brukte det uttrykket når hun var sint. Rime skalv av raseri. Så løftet hun hendene, og det kunstferdige verket begynte å falle fra hverandre, bit for bit. Først små steiner, siden større blokker. Kampesteinene raste ned omkring dem begge. Hun hadde åpenbart ikke herredømme over de krefter hun hadde utløst…
I Arvesølv følger vi to ganske forskjellige historier fremover. Ulva, Kolve og de andres situasjon er nå brått forandret, siden Gråheim brente ned og Håkan og datteren døde. Samtidig får vi også lese om Rime, Ulvas datter hos Bergfolket…
Det var morsomt å få lese mer om Rime igjen, spesielt siden hun har flere forskjellige utfordringer å takle og nå begynner å bli voksen. Jeg gleder meg til å lese mer om henne videre, og ikke minst var det gledelig å endelig få et gjensyn med henne i Arvesølv. Med tanke på personligheten – og avstamningen hennes – er det nok duket for flere utfordringer og spennende konflikter fremover. Og kanskje snart et gjensyn med moren…?
Jeg vet at noen synes at bøkene er litt for fantastiske, at de liker historier som er mer sannsynlige og jordnære. Jeg er kanskje heldig så i måte, jeg elsker fantasy og overnaturlige elementer når jeg leser, men har heller ikke noe i mot bøker som er helt motsatt. Uansett, Ulveøyne fascinerer meg på mange måter, og jeg synes innslaget av Bergfolk og slike ting bare er et ekstra pluss med serien.
En bra bok, men ikke like fantastisk som enkelte andre i serien, men absolutt godkjent.
Vinterdans, bok nr. 13
– Snø! ropte Rime. – Se! Snø!
Yngvar visste nesten ikke hvor han skulle la blikket hvile. Rime hadde glemt alt idet hun kom ut på tunet. Teppet hun hadde hatt omkring seg lå igjen på bakken. Han burde plukke det opp så det ikke ble skittent, men han var ikke kar om å la være å stirre på den nakne skikkelsen. Hun var så vever der hun danset av gårde uten å ense kulda. Det kritthvite, midjelange håret fløy i vinden. Det så ut som om hun kunne lette når som helst og bli en del av snøværet. Øyunn og Tjølv kom ut. Rimes frydefulle latter hadde vekket dem.
– Danse naken i snøen på dette viset… sa Øyunn. – Hva slags underlig skikk er dette?
– Kanskje hun ærer gudene sine på den måten? foreslo Ungvar.
– Eller kanskje hun er gal, sa Øyunn tørt. Hun kommer til å skjemme oss ut!
I Vinterdans var det nok Rimes del av handlingen som fenget meg mest. Å få lese om hvordan hun tilpasser seg et liv sammen med mennesker, prøver å lære seg språket, de uvante og merkelige skikkene de har i hennes øyne var både lattervekkende, urovekkende og spennende på én gang.
Spesielt én ting fant jeg gledelig i denne boka, og det er at Ulva endelig får oppleve litt mer lykke. Det var jo ikke noen dans på roser å leve på den tiden, spesielt ikke om man var trell, og Ulva har jo fått en god del med frykt, vonde opplevelser og slit og hardt arbeid tidligere. Endelig skjer det noe fint også, og jeg håper virkelig at dette varer.
En annen ting jeg begynte å tenke på da jeg leste boka, er at det er lite med gåter og hemmeligheter i denne serien. Det eneste jeg virkelig lurer på, er hva eller hvem Ulvas ulv er, og om vi snart får vite noe om den. Ellers er handlingen uten noe særlig hemmelighetskremmerier og mysterier for å skape spenning, det skapes fint ved bruk av andre virkemidler.
Nok en gang er det en uventet og “åpen” slutt, mye kan nok skje fremover, selv om jeg frykter jeg vet utfallet.
Vargnatt, bok nr. 14
Ulva hørte Torgeir rope at han ville legge til land fordi vinden var for sterk til å krysse imot. Men da de snudde seg var det bare piskende, opprørt hav i alle retninger. Vinden hylte. Hun syntes det lød som ulvehyl.
– Jeg vil til land! ropte hun.
Han hørte henne ikke over bruset fra bølgene. Ulva snudde seg og så en enorm skygge heve seg opp over vannflaten. Det glimtet i kvasse tenner. Ulykke og undergang ventet dem. Uhyret aktet å fortære dem begge. Det var straffen for… for hva da? For sviket hennes. Hun hadde sviktet… en eller annen. Det verste var at hun ikke visste hvem…
Jeg synes det var veldig fint å få lese mer om Rime i denne boka. Akkurat som moren sin er hun en karakter som det er lett å bli glad i, og ikke minst fascinert av. Som jeg nevnte i forrige anmeldelse så er det også i Vargnatt Rimes opplevelser og nye erfaringer som var det beste med boka etter min mening. Ting går litt lettere nå, men det er forsatt mye å lære. Og enkelte av replikkene hennes eller situasjonene hun kommer opp i kan jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet av, enten det skyldes misforståelser eller humoristiske utsagn fra henne eller de hun snakker med.
Jeg er utrolig nysgjerrig på hva som etterhvert vil skje med de som har slått seg ned på Gråheim også. Hva de skal gjøre til neste år, hvor de vil dra, om de greier å holde seg skjult eller hva som vil skje. Så langt har jeg ingen teorier.
Persongalleriet utvides mer i Vargnatt, og det er spennende å bli kjent med nye karakterer så lenge det varer. Karakterene i Ulveøyne tegnes troverdig og levende, de har alle en egenart synes jeg og er ikke blåkopier av andre. Spesielt en her fikk jeg veldig sympati med, og jeg synes denne karaktere blir beskrevet veldig fint. Gjetter jeg riktig så blir han kanskje betydningsfull for Rime fremover… Den som leser videre får se!
Avgjørelsen på de siste sidene skaper forventninger fremover mot neste bok, og jeg gleder meg til å følge Ulva og Rime i enda et spennende kapittel i deres liv.
Seid, bok nr. 15
– Hvem der? ropte Torgeir myndig. – Om du har ærlige hensikter, kom fram i lyset så vi kan se deg!
Ingen kom. Ingen svarte. De grep til våpen og gikk rundt huset mot den kanten hvor de hadde hørt bråket. Ulva så ham først. Han lå på magen, bak stokkene, og forsøkte å se hva som foregikk mellom de sammenraste veggene. Hun pirket ham mellom skulderbladene med spydet. Han bråsnudde og stirret opp på henne med et lite, nesten uhørlig gisp.
– Kom deg opp! knurret Ulva. – Og fortell hvorfor du kommer snikende som en tyv om natten.
– Du skal se han kommer fra Birka, sa Kolve. – Jeg visste at Are Beinbrekker kom til å sende noen etter oss.
Flere tråder flettes sammen i Seid, og jeg gleder meg over hvert gjensyn og følgene av dem, både i denne boka og de følgene jeg tror vil skje videre. Enkelte historier blir også mer utbrodert, og ting fra fortiden som vi ikke har ant før kommer også frem i dagen.
Så langt synes jeg det har vært en akkurat passe fremgang i handlingen og de forskjellige parallellhistoriene, ting skjer i passe tempo. Ingen konflikter som blir tværet ut unødvendig lenge eller noe slikt. Men, nå begynner jeg å bli litt utålmodig når det gjelder hva Ulva, Torgeir og de andre skal gjøre, hva deres videre skjebne blir. Etter hvert som handlingen utviklet seg i denne boka fikk jeg nemlig en liten teori om hva som kanskje vil skje, og det er kanskje derfor jeg vil ha forandringer nå? For ellers har jeg likt godt å lese om hvordan de har det på Gråheim.
Vardøger, bok nr. 16
– Hvem av dere er skyld i denne ulykken? forlangte lagmannens enke å få vite.
– Det er jeg, sa Torgeir, og møtte blikket hennes uten å vike. Han løy ikke. Etter loven var det han som var å regne som den skyldige, ikke trellen hans.
Ulva var like snar. – Nei, det var jeg!
Det kom til et glimt av forvirring i enkas øyne, og det fikk Yngvill til å rette ryggen og ta ordet: – Det var jeg som gjorde det! påsto hun bestemt.
– Den som tok livet av Kåre Lagmann var jeg, og ingen annen! påsto Kolve med matt stemme.
Lagmannsenka skottet rasende på fangene.
– Hva er det for slags ond løyndom dere har om den saken?
Men ingen svarte.
Jeg ba om litt forandring i Ulva og de andres situasjon etter å ha lest forrige bok, og jammen fikk jeg det ikke også. Det ble ikke helt som ventet, men uventede ting og nye, uforutsette hendelser er jo kjekt for å få inn litt ny handling og nye spenningstopper. Og spennende og dramatisk ble det jo også etterhvert i Vardøger. Jeg synes det har vært utrolig få dødpunkter i serien så langt, og det skjer stadig noe som holder på leselysten. Denne boka er ikke noe unntak heller, selv om den ikke hevder seg helt i toppen sammenlignet med noen av de beste tidligere.
En annen ting jeg har likt godt med serien, er skrivestilen til forfatteren. Språket er godt, ordvalget er variert og både replikker og beskrivelser flyter fint og er naturlig, og passer med den tiden de skal skildre og høre hjemme i. Jeg vet litt om vikingetiden fra før siden det er en epoke jeg er fascinert av, men jeg lærer mye av disse bøkene, og jeg synes det virker som om forfatteren har sitt på det tørre når det gjelder fakta.
Jettegryta, bok nr. 17
Rime snappet etter pusten. De sterke armene hans omkring henne gjorde henne svimmel. Hun holdt på å falle, men han hindret det. Og så tenkte hun ikke lenger. Hu bare tok om den brede halsen og trakk ham mot seg i et kyss. Leppene hans var kjølige og smakte salt. En fjærlett berøring.
Men det varte bare et øyeblikk. Han stivnet til og snudde seg vekk. Skuffelsen rispet Rime innvendig. Hun hadde misforstått alt sammen.
– Tilgi meg, hvisket hun. – Jeg vet ikke hva som gikk av meg.
Brage ble kald. Hva mente hun? Var dette bare noe hun hadde funnet på for å drive gjøn med ham?
Jettegryta ble slukt like raskt som de forrige bøkene i Ulveøyne. Det skjøre, forsiktige – men sakte voksende – forholdet mellom Rime og Brage blir skildret på en utrolig fin måte, og det er deilig å få lese litt om gode følelser og lykke igjen. Det har det ikke vært mye av i serien så langt, og det er godt med et slikt lite “pusterom”. Særlig fordi det ellers er mye trist og vondt som skjer i boka, både når det gjelder farer, sykdom og dødsfall. Det er trist når vi tar farvel med noen som har vært med i flere bøker, og det var ekstra trist denne gangen synes jeg, på grunn av måten det skjedde på. Men livet i denne epoken var ikke akkurat noen dans på roser, og hevn, svik, drap og slike ting var ikke akkurat uvanlig…
Mye av boka handler om Ulva og de andres liv på flukt (igjen), men det er heldigvis mye variert handling likevel. Og en del høydepunkter når det gjelder dramatikk, da mest i de siste kapitlene. Noen ganger tar jeg meg selv i å sitte og bite tennene sammen i frykt for hva som vil skje på neste side, hehe. Kan ikke si annet enn at jeg lever meg godt inn i handlingen, da.
På grunn av måten boka avsluttes på får vi igjen parallellhandlinger, og jeg er spent på hvordan begge to vil utvikle seg. Jeg har enda ikke oppgitt håpet om at vi skal få et gjensyn med Bergfolket, og jeg øyner kanskje en mulighet snart nå.
Frillen, bok nr. 18
Ulva kaver i isvann og gisper av kulde. Hun prøver av alle krefter å løfte båten, så hun kan få snudd den. Det er hennes eneste mulighet til å komme ut. Men skroget har kilt seg fast mellom de digre steinene, og kulda gjør henne veik.
Hun greier ikke å rikke båten. Nå rekker vannet henne til halsen. Det er bare en liten luftlomme igjen. Hun hoster vann, greier ikke annet enn å kjempe for å puste. Alt som teller er den siste munnfull luft. Så blir den også borte…
Ulva, Torgeir, Kolve, Yngvill og Vegar har lagt ut i båt i stormen, for å prøve å unnslippe Utnes-mennene som er på jakt etter dem. Alle regner med at de ikke vil se dem mer i live, og havet krever sitt offer til slutt. Rime og Brage får hjelp av frillen Roskva til å komme i skjul, samtidig som de legger sine egne planer for å hjelpe Roskvas husbond, Gunnar, som ikke aner at de fra Utnes skjuler et drap…
I nok en bok må vi ta farvel med en kjent og kjær person, og det er enda tristere denne gangen. Men samtidig er det “greit” at slike dødsfall skjer også, jeg har jo lest bøker der karakterene nesten må være udødelige, så mye de overlever i bøker etter bøker. Ulveøyne er mer realistisk på flere måter. Og selv om dette er en avslutning på noe, så vokser det også frem nytt liv…
Både Brage og Rimes historie og Ulva og de andres underholder meg, og med små spenningstopper utover i hele boka så greide den å holde godt på interessen min. Selv om Frillen ikke ligger helt i toppen når jeg ser bøkene jeg har lest under ett, så er den likevel godt komponert og skrevet. Nok et kapittel i Ulva og de andres liv er avsluttet, og jeg er spent på neste bok, Vesterled. Kommer de seg virkelig den veien mon tro? Og hva skjer videre med Brage og Rime? Jeg er også nysgjerrig på Roskva, håper vi får lese mer om henne også. Mange spørsmål og funderinger som venter på svar.
Vesterled, bok nr. 19
Ulva rygget til hun ikke kom lenger. Smeden gikk forrest av alle. Han gliste olmt mot henne.
– Grisen måtte du gi slipp på, ser jeg. Men tar jeg ikke feil, har du sikkert gjemt noe annet tjuvgods under skinnkofta di. Jeg vil se hva du gjemmer…
– Styr deg, William! sa munken. – Her skal vi ikke ha noen usømmelig framferd.
– Mener du at tjuvjenta ikke skal straffes?
– Jo, selvsagt! Men du får verken ta livet hennes eller dyden.
– Hah! Den tispa har ingen dyd å ta vare på, mente smeden
– D… den som er skyldfri kan kaste den første sten! ropte munken i fistel.
Ny bok, nye opplevelser! Ulva, Torgeir og de andre befinner seg nå ved en kaupang ved munningen av Themsen. Spennende med nok et miljøskifte, nye skikker og nye karakterer. Samtidig følger vi Rime, Brage og Egil videre i kampen om å renvaske Torgeirs navn og å finne ut av hva som egentlig skjedde på tinget den sommeren da han ble dømt for brodermordet.
Nok en velskrevet og lettlest bok, med nye og dramatiske opplevelser og ikke minst spenning i det å få lese litt om hvordan det var i “vesterled” på denne tiden. Samtidig veves flere nye karakterer inn i handlingen, og bidrar til fyll rundt “hovedkonfliktene”. En av de nye karakteren som skrives inn kommer nok til å skape en vanskelig og spennende konflikt eller to videre om jeg gjetter riktig, og det skal bli interessant å se hvordan dette utvikler seg.
Nå håper jeg at Ulva og de andre snart går lysere tider i møte, ting i slutten av boka kan heldigvis tyde på det.
Tvekamp, bok nr. 20
Marion fant med hensikt frem en serk som var i trangeste laget for henne. Den fikk de runde brystene hennes til å presse seg oppover i utrigningen, og det visste hun at karene likte. Det kunne trenes, for her gjaldt det å avlede handelsmennenes oppmerksomhet når hun og Ulva skulle gå på markedet og stjele mat.
– Hva somler du slik for? spurte Ulva irritert? – Skal vi ikke komme oss av gårde?
– Ordne hår først, sa Marion og kastet et skøyeraktig blikk på Torgeir. Hun likte så godt å se ham smile. Og Torgeir kunne ikke annet. Maken til tulljente hadde han aldri møtt. Det var ikke fritt for at hun gjorde ham litt brydd. Som nå. På ett eller annet vis hadde kanten på serken hennes kommet opp over knærne igjen. Det var mest som den krøp opp ganske av seg selv!
Ulva og de andre i reisefølget hennes befinner seg fortsatt i “Vesterled”, men nå settes kursen mot Jorvik. Der skjer det etterhvert flere uventede møter og gjensyn, som vil få konsekvenser for flere av dem – både på godt og vondt…
Jeg synes ikke handlingen spenningsmessig er helt på topp i denne boka, sammenlignet med flere av de andre bøkene i serien. Kapitlene med Ulva, Torgeir og de andre tapte seg litt i denne boka, i alle fall i starten etter min mening. Ikke direkte kjedelig, men heller ikke det mest interessante jeg har lest. Etterhvert bygger det seg likevel opp til flere dramatiske situasjoner i de siste kapitlene, og da var jeg med ett i hundre igjen, og kunne ikke bla om sidene raskt nok.
Samme gjelder delene som handler om Rime og Brage; slutten er veldig god spenningsmessig, selv om jeg absolutt ikke liker det som skjer. Nok en gang greier i alle fall forfatteren å skape gode avslutninger der man sitter igjen med flere spørsmål man vil ha svar på.
Fuglehjerte, bok nr. 21
Yngvill merket til sin skrekk at hun var i ferd med å miste håpet. Hun var nær ved å godta sin skjebne; trell igjen, hundset og mishandlet. Hun hadde da aldri gitt seg uen kamp, og selv om hun ikke var like sterk som Ulva, var hun ingen svekling.
Nå kjente hun knivspissen mot nakkehudetn. Nesten kilende. Skulle han skjære over strupen hennes? Skulle det skje så raskt og smertefritt? Nei, han skar i stykker serken hennes.
– Nå skal du få angre at du prøvde å flykte, snerret han. – Hører du? Nå skal du få angre! Et slag for hvert skritt du har sprunget vekk fra meg…
Yngvill er tatt til fange av Are Beinbrekker, som slett ikke har glemt fluktforsøkene hennes tidligere. Nå venter straffen, og Are har ikke tenkt å gi seg med det første! Samtidig prøver Ulva og Brage å redde Torgeir, etter en dramatisk slosskamp som får uante følger…
Ellers så byr Fuglehjerte også på flere overraskelser. Jeg hadde for eksempel sett for meg hva jeg trodde ville skje med Rime etter bestemmelsen hun tok, men nok en gang skjer noe i handlingen som gjør at ting ikke blir som man tror. Akkurat det samme skjer i slutten av boka med Yngvill, og særlig denne historien er jeg spent på fortsettelsen til. Og nå skjer vel et litt etterlengtet miljøskifte igjen også. Jeg har likt handlingen i Milton og Jorvik, men jeg leser gjerne mer om gamle trakter igjen.
Slutten er ganske spesiell og samtidig litt frydefull, jeg er i alle fall glad for at det gikk som det gikk. Det må være lov å fryde seg når dumme personer får unngjelde for ondskapen sin, heldigvis er det ikke bare våre helter og heltinner som lider i denne serien.
Fuglehjerte er nok en velskrevet bok i Ulveøyne-serien, men likevel er den litt lik den forrige og ikke helt i toppen spenningsmessig. Likevel lever jeg meg inn i handlingen, det er alltid en flott opplevelse å få lese videre i denne serien. Det er synd at den snart er ved veis ende, men samtidig skal det bli spennende å se hvordan alle trådene nøstes opp og hvor og hvordan punktumet settes, også.
Løyndom, bok nr. 22
Munken merket at Ulva ble vettskremt.
– Tåler du ikke å se en Herrens tjener?, spurte han med skarp stemme.
– Hun er nok ikke vant til svartbrødre, kom Bess til unnsetning. – Hun er utlending, fra Nord-vei. I hennes land er svartkledde folk som oftest trollkarer med onde hensikter.
– Slik hun ser ut, skulle en tro hun omgås både trollkarer og det som verre er, svarte munken. – Hvorfor har du dratt slikt ugudelig pakk i hus?
– Det er da ikke alle utlendinger som er ugudelige…
– Det skal vi nok finne ut av, sa munken.
Torgeir er på jakt etter Ulva, som har stukket av for å leve alene etter hendelsen mellom ham og Marion. Men Torgeir er skadet og uvel, og vil han virkelig greie å finne Ulva, når hun kan være hvor som helst i et ukjent land?
Løyndom tar opp trådene fra forrige bok og fører handlingen videre på en fin og spennende måte. Vi får svar på de fleste spørsmålene fra forrige bok, og slipper å leve lenge i uvisshet for hvordan ting vil utvikle seg. For det skjer stadig noe nytt, samtidig som gamle konflikter avløses, og nye funderinger dukker opp etter hvert som man får svar på ting man har lurt på. Dette er noe av det jeg liker godt ved disse bøkene; de “flyter” så godt og handlingen står aldri stille, eller har dødpunkter. Enda har ikke en eneste bok kjedet meg eller vært innholdsløs eller treg i mine øyne, og det er godt gjort når det her er snakk om over 20 bøker. All ære til forfatteren som virkelig kan å skrive og underholde, og som har bevist det i bok etter bok.
I Løyndom får vi endelig et (for meg) lenge etterlengtet gjensyn, og Rimes situasjon og videre skjebne er vel den som griper meg mest akkurat nå. Samtidig synes jeg det var morsomt å lese om Yngvill, jeg er ikke overrasket over følelsene hennes, men jeg gleder meg veldig og krysser fingrene. Ulva tror jeg nok greier seg, hun har jo vært borti det samme før også. Den historien er litt mer “oppbrukt” om man kan si det slik og fenger ikke like mye, men siden det er andre personer med og et nytt sted denne gangen så føles det likevel ikke som noen kjedelig repetisjon. Samtidig er det også andre, små bi-historier som jeg er spent på å følge videre.
Alt i alt en veldig flott bok med god fremgang og fin utvikling i konfliktene, og spenningen holder seg på et høyt nivå frem til siste side.
Jevnbyrd, bok nr. 23
To karer grep henne. Armene hennes var allerede bundet bakpå ryggen, og nå tvang de henne ned på kne.
Men hva skulle det bålet nede på plassen være godt for? Ulva hadde hørt om folk som ble brent på bål, men dette bålet var jo altfor lite.
Nå gikk den svartkledde ned dit. Da munken kom tilbake, så hun hva han hadde i hendene – en kniv. Bladet var rødglødende. Hva ville han gjøre med den? Ulva så at han skalv voldsomt og ansiktet hans var herjet av smerte. Hun skjønte ingenting. Kunne de ikke bare se å få det overstått?
Jernbyrd er nest-nest siste bok i serien, og jeg må innrømme at jeg prøvde å drøye den litt mens jeg leste. Det er ikke det at jeg ikke vil lese så fort som mulig for å få tilfredsstilt nysgjerrigheten min, men at jeg har lyst til å spare og nyte de siste bøkene i serien, så lenge som mulig. Vanskelig balansegang, hehe.
Yngvills motstridende følelser for Leif og Roskvas vanskelige følelser for Egil beskrives godt. De to kvinnene har det vanskelig begge to selv om deres situasjon er litt forskjellig. Jeg krysser fingrene for begge parene, og jeg håper virkelig at de får hverandre til slutt.
Leif og jernbyrden var et høydepunkt, og jeg satt nesten med åpen munn og gapte i da jeg kom til det kapittelet. Fornøyelig lesing, samtidig som det skaper spørsmål! Og handlingen videre blir vel ikke akkurat noe mindre spennende nå, med tanke på hva som skjedde!
Når det gjelder Ulva og mistankene mot henne, så var det også grei lesing. Man får jo etterhvert som handlingen utvikler seg en viss anelse om hvem det er som egentlig står bak det Ulva beskyldes for, men helt sikker var jeg ikke før vi kom til siste side. En snedig, men artig vri.
Farsott, bok nr. 24
De store, svarte skyggene Ulva så mot den rødflammende himmelranden var seil. Fire skip som nærmet seg raskt. Redselen var så lammende at de kjentes som om hun falt.
– Torgeeeeir!
Hun hørte seg selv skrike. Og så var han der.
– Det blir kamp, sa han stille. Det var et lite smil i munnviken hans, men øynene var svarte av uro.
– Gi meg et våpen! sa hun.
– Nei, da nøler de ikke med å drepe deg. Men om du sitter i ro sammen med de andre trellkvinnene, skal du se at de sparer deg.
– Torgeir, gi meg spydet mitt!
– Ulva! sa han og tok henne hardt i overarmene. – Dette bestemmer jeg! Du får føye deg denne gangen.
Ulva og Torgeir er fortsatt i vesterled, men vil prøve å komme seg hjem igjen. Men vil de finne et skip å få skyss med, nå som det er så sent på høsten? Rime mistrives mer og mer sammen med bergfolket, og hun vet enda ikke hvordan det går med det ufødte barnet sitt. Samtidig er Brage på leting etter henne i den iskalde fjellheimen…
Farsott var nok en knallbok i serien, og var raskt utlest. Spenningen holder seg fortsatt høy og fremgangen er god, og spesielt midt i boka var dramatikken ganske intens. Ikke snakk om å ta noen pause i lesingen da nei! Det var nesten så jeg satt og bet negler mens jeg leste, i frykt for hvordan det ville gå. Å leve seg inn i handlingen var ikke akkurat noe problem, spesielt ikke når det er kamp på liv og død…
Etter den episoden ble det fokusert mer på Rime og Brage, og disse delene var heller ikke dårlige. Ting går for en gangs skyld som jeg hadde gjettet og håpet på, og løse tråder knyttes sammen. Men likevel føler jeg meg ikke for sikker på hva som vil skje i siste bok. Siste side i Farsott lover ikke godt, og jeg gruegleder meg til å lese videre.
Solverv, bok nr. 25
– Du må hjelpe ham! utbrøt Ulva fortvilet.
De hadde forsiktig båret den syke inn i jordhaugen som viste seg å skjule en liten koie. Den krumbøyde, gamle mannen nikket mot Torgeir som lå i uvett.
– Det er ikke mye krefter igjen i ham. Han skulle egentlig vært død for lengst.
– Vær så snill, jeg gjør hva som helst bare du får ham frisk igjen…
Gubben målte henne opp og ned. Med ett kom det et glimt av morskap i øynene hans.
– Hva som helst? klukket han.
Så er vi ved veis ende og siste bok i serien. Vi får en avslutning på Ulva, Rime og Yngvills historier, og selv om man naturligvis ikke kan vite hvordan alt vil gå etter at punktumet er satt så er det likevel mye man kan tenke seg til og spinne videre på. Jeg skulle gjerne ha lest videre om dem alle tre, men en gang må det jo være slutt også. Og jeg føler at avslutningen er naturlig, den etterlater heller ingen store ubesvarte spørsmål, men trådene nøstes opp. Samtidig får man noen små avsløringer i løpet av Solverv også, i alle fall en som jeg har ventet på i noen bøker nå. Og jeg fikk meg noen overraskelser i denne boka også, som vanlig!
Jeg må innrømme at de siste sidene og epilogen fikk tårene frem i øynene på meg. Ulva er en person som jeg har blitt veldig glad i i løpet av bøkene, og jeg har nytt å lese hvert sekund av historien hennes, enda så vond den har vært til tider. Jeg trodde ikke at det ville ende slik, men ser nå at det er mest riktig. Og det kunne vel egentlig ikke ha endt annerledes heller, med tanke på at det er Ulva det er snakk om…?
Anmeldt av Tone Lilleenget Bye
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer