Anmeldt av Stine Bruseth
To kvinner fører ordet i denne romanen.Tale og Mimi har ikke møtt hverandre på flere år da Tale drar og besøker Mimi, som har bosatt seg i barndomshjemmet sitt på Jæren. Tidligere var Mimi lærer på en kunstskole i Hamburg der Tale var student, de ble nære venner den gangen. Nå skal Mimi holde sin første separatutstilling, og den tjue år yngre Tale som ikke klarer å male lenger,kommer for å delta på åpningen. Men hva er igjen av vennskapet nå?
Hvordan kan man stilles overfor hverandre på en slik måte at ens egen historie blir tatt imot og forstått? Sammen og hver for seg må de finne ut av hva det vil si å forholde seg til en annen. Og hvordan er det mulig, det Mimi snakker om, å forholde seg til både levende og døde?
Incontro
Forfatter Anne Gjeitanger
Utgitt av Oktober forlag
Incontro er Sandefjordbosatte Anne Gjeitangers første roman. Hun har senere fulgt opp med “Juni, september, oktober, mai”, “Begynnelse i november” og “Hente seg hjem” – som alle handler om Tale – i tillegg til et par andre prosjekter. Med andre ord litt av en produksjon i løpet av 4-5 år! Det var hennes siste roman om Tale som dukket opp foran øynene mine på biblioteket, men når jeg skjønte at den var en del av flere, om enn uavhengige, så måtte jeg starte på begynnelsen. Og begynnelsen på denne romanen var fabelaktig:
Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til.
Men selv om boken bare er på litt over 120 sider, er både språket og historien til tider litt tungrodd. Det er ofte brukt lange setninger med stadige mellomrom, der det egentlig burde vært punktum.
Mimi føles ofte som en manisk person, til tross for at hun egentlig er ganske rolig. For det er ihvertfall det jeg føler at forfatteren prøver å få frem, at hun – til tross for sin tidligere mentor-rolle ovenfor Tale – er en dame med bekymringer under den tilsynelatende perfekte overflaten. Jeg liker ikke Mimi, jeg liker Tale.
Dette er nok en bok som man ikke bare kan lese, man må også gå litt i dybden og analysere litt i etterkant. Ihvertfall sitter jeg igjen med den følelsen.
Jeg lurer på om jeg har gått glipp av noe, og føler at jeg burde tenke “Hvorfor? Hvorfor ikke? Hvordan? Hva?”.
Desverre er jeg ikke i det humøret når jeg nå legger boka vekk, og det gjør kanskje at jeg synes litt dårligere om den enn den fortjener, men jeg ser ikke bort ifra at det kan dukke opp ett og annet i underbevisstheten min etterhvert.
*
Boken er anmeldt av:
Stine Bruseth
*
Les mer om Anne Gjeitanger i LIVs forfatterarkiv
Tagged: anne gjeitanger, bokanmeldelse, kvinner, roman, skjønnlitteratur, vennskap
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer