I tilbakemeldingene jeg får fra lesere blir det ofte trukket fram at historiene mine er autentiske med en høy grad av troverdighet. Det henger selvsagt sammen med jobben jeg har som etterforskningsleder i politiet.Jeg ville beholde dette realistiske preget også når jeg i høstens roman gir et speilbilde av pressen – kriminaljournalistikken spesielt, og dagens mediesamfunn generelt. De som har fulgt bokserien om politiførstebetjent William Wisting har fått med seg at datteren hans Line har utviklet seg fra å ta et friår fra studier i bok en, til gjennom journaliststudier i bok to og senere vikariat i lokalavisen i tre og fire, har endt opp med et vikariat i VG i årets bok.
Du kan si at det å få et vikariat i VG i disse dager med sluttpakker og rasjonalisering, i seg selv ikke er så realistisk, men det er altså gjennom fire bøker etablert en troverdig ramme for dette som en naturlig karrierevei for henne.
For meg ga altså denne boken et dypere innblikk i hvilken utfordring det ligger i for en forfatter å sette seg inn i hvordan en yrkesgruppe utøver sin profesjon. Samtidig er jo (kriminal)journalisten en figur jeg også føler jeg kjenner. Jeg har møtt noen av dem gjennom snart femten år som etterforsker, og hadde en del av dem jeg kunne spørre til råds. Jeg følte derfor at når manus var levert, stod jeg godt plantet med begge bena når det gjaldt å fremstille karakteren Line Wisting og hennes arbeidsmetoder på en realistisk måte. En av dem jeg har rådført meg med er en VG-journalist jeg møtte første gang for 13 år siden da jeg deltok i en etterforskningsgruppe som ble forløperen til Kripos sitt Catch-prosjekt og skulle bekjempe organisert kriminalitet. Vi fikk oss begge noen dyre erfaringer – jeg for avsløringen av en ransliga, han for å ha dekket saken hvor en av de pågrepne ble avbildet på førstesiden med beskrivelsen Norges farligste mann. En historie som endte med trusler om å sprenge VG-huset i luften, og i seg selv verdt en kriminalroman.
Denne ballasten innbiller jeg meg har bidratt til å skape tilbakemeldinger fra journalister av typen ”glimrende skildring av min egen yrkesgruppe – og endelig en litterær journalistfigur jeg kjenner meg igjen i”.
Alle forfattere går gjennom en bokutgivelse med spennvidde i anmeldelsene. Slik sett har jeg kommet veldig godt ut av denne høsten. De mer lunkene anmeldelsene prøver vi å glemme – og det er jo de gode omtalene vi blir minnet på i form av sitater og terninger som blir brukt i markedsføringen. En nyhets-klipp-tjeneste som forlaget abonnerer på gjør imidlertid at jeg får beskjed om det meste som skrives om Nattmannen – både godt og vondt. Det er i utgangspunktet dårlig kutyme å kommentere eller gi tilbakemeldinger til bokanmeldelser. Endog er det antakelig dumt å selv skulle henlede oppmerksomheten mot bokomtaler med overskriften ”Grei krim”, i stedet for ”Krim av ypperste klasse”. Men bloggingen er jo tross alt til for at man skal kunne skrive nettopp hva man tenker og mener.
I forrige uke ble Nattmannen anmeldt på et nettsted jeg ikke visste om, men som faktisk har en god lenkesamling med nyheter fra bransjen: bokstaver.no. Her kan hvem som helst sende inn en omtale av hvilken som helst bok, og være med i trekningen av flax-lodd som takk for hjelpen. I omtalen av Nattmannen er det nettopp fremstillingen av journalistfiguren som trekker ned: ”Forfatter Horst er politimann av yrke, så det er interessant å se hvordan han tror journalister jobber. Det blir omtrent som krimforfattere som må gjette seg fram til hvordan politifolk jobber: Litt overdrevet og klisjeaktig.” Jeg får lyst til å si som Lars Sponheim: ”Helvete heller!» Jeg gir blaffen i om presse er til stede og leser dette, om det er taktisk og informasjonsfaglig feil. Jeg har en integritet å ivareta! Å skrive en kriminalroman er altså ingen gjettekonkurranse!
I Stavanger Aftenblad finner jeg årets andre kjølige omtale hvor anmelderen trekker fram det som omtales som en logisk brist: ”Selv om Jørn Lier Horst er politietterforsker og dermed kan styre unna de groveste bommertene når han beskriver politiets arbeid, sender han historien rett inn i en annen feilslutning. Far og datter på samme sak? Neppe!” Anmeldelsen er signert redaktør Tarald Aano. Han har selvsagt greie på annen type journalistikk enn kulturstoff, og jeg hadde vært enig i vurderingen dersom jeg ikke hadde brukt nokså mye plass til å la både far og datter dvele over problemstillingen selv, og at Line motvillig blir involvert i etterforskningen – og på den måten skape realistisk ramme rundt det hele.
Mer skuffet blir en forfatter når anmelderen ikke forstår det du som forfatter forsøker å fortelle (det er selvsagt forfatterens skyld, som ikke klarer å formidle budskapet godt nok). Stavanger Aftenblad skriver: ”…han tyr til det billigste av alle knep for å gi leserne vondt i magen fra begynnelsen av; han lar den første brutale ugjerningen gå ut over et barn.” Altså: Jeg synes det er befriende at jeg i bøkene kan ta til orde for synspunkter jeg føler jeg ikke kan gjøre i den offentlige politirollen. Jeg lar fortellerstemmen komme med synspunkter på samfunnsspørsmål av kriminalpolitisk karakter, og gir på den måten kriminalhistoriene mine en politisk og samfunnskommenterende undertekst, slik det er tradisjon for i Skandinavia og gjør vår kriminallitteratur til noe mer en underholdningslitteratur. Historien i Nattmannen har blitt veldig spesiell for meg. Den er dedikert til et menneske jeg ikke kjenner eller vet hvor er: Aras Ali, som forsvant fra en bolig for unge, enslige asylsøkere – slik mer enn 600 barn og unge har gjort siden 2000. Oppfølgingen i disse forsvinningssakene har vært varierende og kunnskapen om hva som har skjedd med barna er mangelfull. Problemstillingen jeg lar være tema i boka, er blant annet beskrevet i en rapport fra en regjeringsutnevnt arbeidsgruppe ledet av underdirektør Ragnhild Bendiksby i Justisdepartementet. Jeg synes ikke det da er et billig forfattertriks å la en tenåring (ikke barn) være offeret. Boken handler altså ikke om ”rå drap på asylsøkere”, men om menneskehandel og utnyttelse av de svake i samfunnet – sett og erfart med forfatterens egne øyne.
Irriterende er det selvsagt også at anmelderen forteller leserne at Nattmannen er min fjerde kriminalroman – når det er den sjette.
Det var bare godt å få sagt det. Blir spennende å lese anmeldelse av min sjuende krimroman i Aftenbladet neste høst…
Tagged: bøker, bokanmeldelse, Jørn Lier Horst, litteratur, roman, skjønnlitteratur, skriving
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer