Mickel er en gutt som jeg første gang stiftet bekjentskap med for rundt åtte år siden, den gangen var han sju år. En liten gutt, bosatt i en tietasjers blokk i Asker. Han havnet på heisatur med Kiel-ferja, mer eller mindre frivillig. I tillegg var faren syk, stemoren gravid, gutten digga røde sportsbiler og skulle bli verdens beste fotballkeeper. Han hadde en bestekompis, en død mor og en høyst levende stemor og han elsket sjokolade. Han var snill, litt rampete, litt tøff og litt redd. Jeg likte Mickel.Dessverre var ikke forlaget helt enig. Koselig historie, bra skrevet, men det blir for mye, sto det i returbrevet. Bestem deg for hvilken bok du vil skrive. Han er for ung, skrev de også. Mickel bør være eldre, av hensyn til målgruppen…
Okei, jeg har respekt for forlag, jeg tror de vet hva de snakker om. Ergo delte jeg Mickel opp i tre manus. EN hvor faren var syk. EN hvor Mickel var på Kielferja. Og EN hvor Mickel ble storebror… Det var lett, og antagelig et tegn på at forlaget hadde helt rett. Det VAR for mye i det første utkastet.
Men alder? Den var verre. Gjør en gutt på sju, om til en gutt på elleve? Kan det være noe vanskelig da? Bytte ut et sjutall med to ett-tall, det er jo lett?
Det var ikke det. Det er stor forskjell på en sjuåring og en elleve-åring. Rent praktisk, er han blant annet blitt høyere. Plutselig når han opp til tallerkenstabelen i kafeteriakøen, som han i førsteutkastet måtte ha hjelp til. Folk som snakker til ham, ser ikke lenger en liten, søt gutt, isteden ser de en begynnende ungdom. Og inne i hodet hans, der skjer det mye på disse fire årene. Måten han tenker på, måten han ser seg rundt på, HVA han ser på. Ballrommet er blitt barnslig, mobiltelefonen er dukket opp. Til og med godterismaken hans endret seg i løpet av de fire årene.
Enten var jeg ikke god nok. Eller så hadde jeg ikke lyst nok. Kanskje en kombinasjon. Inne i hodet mitt var Mickel sju, kanskje åtte år. Han var ikke elleve. Så prosjektet ble satt på vent. Datamaskinen min er full av slike.Prosjekter som venter på å modnes.
I mellomtiden skrev jeg Cyprianus, boka om Marianne på fjorten. En magisk realistisk fantasy-roman. Forlaget likte manuset, og Marianne var akkurat så gammel som hun skulle være, både for meg, forlaget og målgruppen. Og anmeldelerne var særdeles hyggelig mot meg, jeg ble nesten litt imponert over forfatteren, når jeg leste de positive tilbakemeldingene…
Og jeg skrev på mye annet. dikt, noveller, et par manus for voksne, en fanget jente, en rullestolbruker som ikke har det så godt… Noe er kommet ut i bokform, mesteparten er det ikke. Noe av det er i ferd med å bli modent, noe er kanskje alleresde overmodent og i ferd med å råtne. Det meste er det fremdeles bare jeg som har sett, men uansett, alle disse personene lever i hodet mitt, til tider er det faktisk i overkant trangt der inne. Og den eneste måten å få dem ut på, er å skrive dem vekk. Få dem inn i en bok, fange dem mellom to permer, gi dem et ISBN-nummer. Slik, prosjektet er ferdig, personene er noen andres, jeg har ikke lenger noe jeg skal ha sagt.
Men Mickel levde og lever der inne, bak pannen min, fremdeles. De første Mickel-utkastene ligger fremdeles og modner i maskinen min, faktisk så har de fulgt meg gjennom tre datamaskiner, jeg tror de er modne snart. Fra den første Mickel-utkastet til i dag, så er det gått åtte år. ( Hvem søren sier at det er lett å skrive for barn og ungdom?)
Åtte år, og Mickel har også vokst. Eller… han er ihvertfall blitt eldre. Mickel er nå fjorten år, og han er den laveste gutten i klassen. Allikevel, fysikken til tross, han drømmer fremdeles om å bli verdens beste keeper. Røde sportsbiler har han vokst litt fra, men han er blitt desto mer interessert i damer. Eller, ettere sagt, i ei dame. I Yvonne. Lyshåret, blåøyd, skolens peneste. Og han har flyttet fra blokka ved motorveien i Asker, i dag bor han i hus. I Sandefjord.
I går fikk jeg beviset tilsendt i posten. Beviset på at Mickel, fjorten år, har flyttet videre. Fra hodet mitt og ut i verden. Inn mellom to bokpermer.
Mickel i mål heter boka.
Redaktøren som hjalp MEG i mål heter Fredrik. Fredrik har strøket ca. tretusen komma, noen ( faktisk alle ) onani-scener, samt masse unødvendig prat om mat. Kill your darlings, svulstige ord, gjentagelser, vage formuleringer, avsporinger. Fredrik har siktet, og jeg har trykket på avtrekkeren. Mer eller mindre frivillig… Men inntil anmelderne eventuelt sier noe annet, så velger jeg å tro at det har gjort boka bedre. Så takk skal du ha, Fredrik!
(Men selvfølgelig, får boka bra kritikker, så er det mitt verk, alt sammen. Og får den dårlige, så skylder jeg på Fredrik. 😉
Dette skriver forlaget om “Mickel i mål”
Fotball, vennskap, kjærlighet… og frykten for grisebank.
For Mickel er det bare én ting som gjelder: Fotball. Og Kompisen Ozzy. Og Yvonne, den søteste jenta på skolen. -Okei da, tre ting: Fotball, Ozzy og Yvonne. Fire, hvis han regner med å komme seg helskinnet gjennom hverdagen uten å bli overfalt av en dust fra et annet fotballag, som har sverget på å kverke ham etter en stygg takling.
Livet er ikke enkelt når du er 14 år, keeper på fotballaget og den laveste på hele skolen. Og det blir ikke akkurat enklere når det begynner en ny gutt i klassen som er like lav, men bedre i mål!
Mickel er altså endelig i mål. Eller er han det? Fjortenåringen har riktignok flyttet ut, men sjuåringen er fremdeles der. I hodet mitt, og i datamaskinen. Han ble aldri elleve, av en eller annen grunn forsvant de årene ubemerket hen, mulig hodet mitt var på ferie, mulig det var opptatt med å redde Marianne fra ei heks i Cyprianus. Så sjuåringe Mickel er fremdeles fanget, jeg vurderer å slippe ham ut, kanskje neste år?
Men fjortenåringe Mickel er ute og skal prøve seg på egenhånd. Han kommer neppe til å få rare oppmerksomheten, redaktøren min har sluttet, bokbransjen sliter, og jeg snakker tross alt om en ungdomsbok. Ungdomsbøker får ikke omtale i VG, ungdomsbokforfattere sees vanligvis ikke på tv. Så Mickel kommer til å liste seg rundt på sine fjortenårige fotballben. Kanskje han finner veien til en bokhylle hos en annen fjortenåring gutt, forhåpentligvis kan han også glede ei jente i noen timer? Eller kanskje han havner på helt ville veier. Havner på fyllefest, og ender død og glemt i en rennestein. Men det kan jo også hende at han faktisk BLIR verdens beste keeper?
Uansett, som enhver engstelig mor, alt jeg kan gjøre er å krysse fingrene og håpe at det går bra…
Wish us luck!
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer