Nå er det snart biblioteksalg på Larvik bibliotek, og det fikk meg til å minnes en tidligere opplevelse fra et slikt salg.(Og dere bibliotekansatte får tilgi meg, jeg vet at dere bare gjør jobben deres. Dessverre.)
Vi er et år tilbake, og jeg var på vei til biblioteksalg. Dette var tur nummer to den dagen, jeg hadde allerede hamstret en diger kartong med diverse godbiter, alle relativt trygt plassert på toppen av den faretruende høye “skal lese-haugen” der hjemme.
Men på tampen av dagen, fant jeg altså ut at jeg ville ta en tur til. Det hadde vært kamp om plassen på formiddagen. jeg håpet at det var litt mindre mennesker der nå, såpass sent på dagen. Og det stemte, vi var vel bare en ti, tolv mennesker som ruslet rundt blant de mange hundre, kanskje flere tusen, gjenværende bøkene. Utvalget var rikignok tydelig utplukket, men til gjengjeld var prisen satt ned til sympatiske femti kroner posen.
Det var ca. ti minutter til de skulle stenge.
Jeg satt oppslukt foran dikthylla og prøvde å finne ut hvilke bøker jeg MÅTTE ha med i posen, og hvilke jeg kanskje kunne leve uten. Noen av diktbøkene var knapt åpnet før, Gro Dahle eller Helge Torvund? Torvund eller Øgland?
Bak meg var det en gutt som lurte på hva bøkene kostet, den han ville ha kostet femten kroner. Gutten hadde bare fem, så han satt den pent tilbake på plass og tuslet vekk. Jeg ser opp og skal til å si at han kan putte den i posen min, da lyder en kvinnestemme bak meg:
– Nå må dere bestemme dere, om fem minutter kommer søppelbilen!
Søppelbilen?
Jeg snur meg, og ganske riktig, den grønne containerbilen er allerede i ferd med å rygge nedover mot plassen.
Jeg stresser, Øgland? Dahle? Torvund?
Blindt velger jeg den ene, det ble Helge Torvund, plasthankene holder på å ryke, posen har topp.
Den lille gutten, fremdeles uten bok, stopper og går til side slik at containerbilen får rygget forbi ham, så blir den olakledde ryggen borte imellom bøketrærne.
Selv betaler jeg posen min, og blir stående og se på synet jeg helst vil glemme. Hylle på hylle med bøker, mange av dem nesten som nye, tømmes i søppelbilen.
De ansatte på biblioteket ler og snakker sammen, for dem er dette slutten på en lang arbeidsdag. Jeg står med klumpen i halsen og føler trang til å grine. Alle de bøkene jeg gjerne ville hatt, men som ikke fikk plass i posen.
Gro Dahle. Finn Øgland.
Barneboka den lille gutten ønsket seg, men som han ikke hadde råd til.
Alt sammen degradert til søppel.
Og det er mye mulig at det er jeg som er for følelsesmessig engasjert i bøker, resten av familien moret seg i hvert fall kostelig på min bekostning, da jeg nærmest på gråten kom hjem og fortalte om de uønskede bøkenes triste skjebne.
Men allikevel: kunne ikke resten av bøkene bli levert til noen som hadde hatt glede av dem? Aldershjem, asylmottak, barnehager, skoler, fengsler?
Kunne ikke damen ropt ut at alle kunne ta det de ville, gratis, de siste minuttene?
Og i det minste, kunne ikke den lille gutten ha fått kjøpt boken han ønsket seg for den ene femmeren han hadde …
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer