Hver måned trekker vi fram endel gode dikt fra LIVs tekstforum og presenterer dem for alle LIVs lesere.
Finalediktene for mai finner dere under her, og jeg håper flest mulig blir med og stemmer! Konkurransen er riktignok helt uformell, og ved lik poengsum eller annen usikkerhet, så står undertegnede udemokratisk og alene for endelig avgjørelse.
Vinnerdiktet vil bli presentert på LIVs forside, og vinneren mottar også en bok som premie.
Så: les igjennom. og når dere har funnet ut hvilke tre dikt dere liker best, så gå hit! og stem!
Vårnatt
vårnatta står mot ruta mi
lurer på om jeg
kommer
vil ut og finne veien
og stien
der jeg gikk i min ungdom
da tiden var ny
kommer nå i det blå nattelyset
ung og vill og fri
En knapp.
Jeg trykker en knapp mot din hud. Du åpner jakken. Jeg kjenner hånden som søker såret. Napper i skorpen. Så kysset som lukker seg rundt. En tunge som leker. Jeg er igjen hel.
Vårløsning
Elvesuget
drar sterkt
gjennom juvet
farer rå-bukken
stivt stirrende
etter iskanten
på rygg forsvinner
blisset i fossehvitt
snart sitter kråke
i geviret
kverner rundt
med is og tømmer
i bakevja
Din Din Din Til Til Til
Din
tid er kort
men lang nok.
Din
kraft begrenset
sterk nok.
Din
flokk er liten
stor nok
Til
å ta tilbake alt
du har tapt
Til
å reerobre all
tapt makt
Til
å redde verden
du selv har skapt
Bark
Det knaker i barken. Sprekker. Jeg ser strøm av væske på vei mot grener og tynne årer. Men hvorfor gulner du nå? Jeg vet det er tid for frodighet og liv. Væsken skal ikke tørke. Det er støv rundt deg. Uten bark står jeg ribbet tilbake.
Høst
Solen skinner
Den varmer ikke som før
Det er kaldt
Frostrøyken blåser hvitt
Ut i intet og forsvinner
Bare er der litt
For å gi bekreftelse
På kulden som omgir oss
Kline
Kline med solen mens månen ser på. Føle bølgen som stryker langs låret. Puste inn strålen som ikke metter. Er det et sandkorn i ditt øye?
Orkideene (rev.)
De visdomsord vi får i penn
er for intet å regne i forhold til
de tusenvis som ikke
blir nedtegnet
De som føles
som for alltid tapt
forsvunnet i den
store tankesflommen
De lever der enda
et sted langt der inne
modnes og foredles
for så å springe ut
I sin storhet
som Orkideer
fra ditt dypeste
indre
Gravskrift
i kveld skriver jeg min gravskrift
for ikke å bli overrumplet
av livets jagen
“her ligger en fallen,
hverken kriger eller flyktning
bare en resignert tåpe
som aldri levde nok for noen,
og døden så umerkelig stille
mitt i intet
uten venners vitnesbyrd
enn støvmidd og tomme timer
bortvendt var hjertet
et ansikt uten øyne
hender famlende
etter sprekker i muren
belønnet med stadige dypere sår
endeløst stillstående
Den vakreste
Løvtannen står fri
Svaier i vinden
Levende bevegelse
Beskyttet av ugress
Så stygg!
Rosen ved veggen
Stø som en påle
Bindt fast
Beskyttet av torner
Så vakker!
Barneøyne
Ser
Velger
Den vakreste
Vil du lese flere dikt og lengre tekster? Kanskje skrive noen selv?
Titt innom LIVs tekstforum!
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer