Det er sikkert mange av dere som fulgte med på NrK-programmet om Larviksmannen Jarle Andhøy og mannskapet hans på vei gjennom Nordvestpassasjen i høst.
Og selv om undertegnede nok undrer seg over drivkraften som får unge menn til å sette livet på spill i slike tøffe farvann, så er det ikke til å underslå, det blir spennende underholdning av slikt!
Jeg intervjuet Jarle på Tollerodden, en tid FØR denne siste reisen, en stund etter hans forrige tur sammen med Alex Rosen. (En tur som også den gangen resulterte i bok, “Berserk til Valhall.”)
Jarle var allerede da helt klar på at han skulle på ny ferd, målet var bestemt, men turen var fremdeles bare på planleggingstadiet. Nå vet vi som har fulgt med på NrK-programmet adskillig mer, og man kan også lese om ferden i boken. “Berserk gjennom Nordvetpassasjen”
Jarle Andhøy, med blikket mot havet.
Jeg møtte Jarle Andhøy på Tollerodden en overskyet ettermiddag, og ingen annen plass kunne passet bedre. Foran oss ligger havet som et grått teppe, og bak oss ruver Thor Heyerdahl. Sistnevnte har blikket festet mot byen, men Jarle Andhøy skuer, som alltid, utover havet.
Jarle forteller at han har hatt denne fasinasjonen for sjøen helt siden han som liten gutt var med faren og bestefaren på små fisketurer i Farris og på Larviks-fjorden.
– Det startet allerede på skolen, forteller han. – Jeg var rastløs, og kjedet meg lett. Jeg trivdes ikke i systemet, og drømte meg bort istedenfor.
Allerede som nittenåring gjorde han den første drømmen til virkelighet, han seilte til Chile og ble den yngste nordmann som rundet Kapp Horn alene. Jeg spør ham om hva det var som fikk han til å legge ut på en slik tur?
Svaret hans er like enkelt som det er vanskelig.
– Hula-hula jenter og eksotiske strender, ler han.
Men like naturlig som det ville vært for en annen å sjekke flypriser på en chartertur, like naturlig var det tydeligvis for Jarle å reise av gårde i egen båt…
Han forteller ivrig om turen som han syntes gikk lett, om stormene som ikke var verre enn forventet, men at det å komme fram føltes nesten som en liten nedtur. Var dette alt? Dessuten, når han først var kommet så langt, så var han jo fristende nære Antarktis og Sørishavet. Han fikk derfor med seg et lite mannskap og reiste videre med Berserk, for å oppleve isfjell og urørt natur…
– Hvorfor kalte du båten Berserk? avbryter jeg. – Fordi alle sa at det å legge ut alene på en slik tur, i en slik båt, var galskap, svarer han og ler. Så blir han alvorlig. – Men selv følte jeg det ikke spesielt risikofylt. For hva er egentlig en naturlig risiko? De fleste av oss tar gjerne fly når vi skal ferie, eller kjører milevis med bil på en altfor trafikkert E18, uten å tenke på det som spesielt risikofylt. Men skal man på påsketur på fjellet, så forbereder man seg i lang tid, og mediene er fulle av fjellvettregler og advarsler om alt som kan gå galt. Vi har rett og slett distansert oss fra naturen, og i våre dager så er båter overlesset av all mulig teknologi, gps og kartplottere osv. Men før i tiden så var det helt naturlig å navigere etter stjernene, så den gangen ville en slik tur med Berserk vært den naturligste ting i verden… – Men allikevel, du har jo etter hvert vært på mange turer, den første Berserk forliste jo blant annet i Argentina. Du må jo ha opplevd en del farlige situasjoner? Har du aldri vært redd for at det skal gå riktig galt? .- Det har selvfølgelig vært både orkaner og stormer, og da Berserk forliste, på en perfekt seildag, så var det mitt livs største nederlag.
– Etterpå ville jeg bare hjem, fortsetter Jarle, – Men den farligste situasjonen jeg har vært oppe i, var faktisk da David ble kidnappet midt inni jungelen i Afrika. Det var en lokal stamme som håpet på å få løsepenger for ham. Det var skikkelig kritisk en stund. Så den farligste situasjonen jeg har opplevd, skjedde faktisk på land…
Jarle stopper et øyeblikk for å trekke pusten, og jeg benytter anledningen til å vri samtalen over på den turen som antagelig har fått mest oppmerksomhet. Turen til Svalbard og Russland hvor blant annet Alex Rosen var med. En tur som for øvrig er grundig dokumentert i boken de to har skrevet sammen, ”Berserk til Valhall”
– Hvorfor ville du til Svalbard? Og hvorfor sammen med akkurat Alex Rosen?” – Allerede da David og jeg seilte sammen til Antarktis, bestemte vi oss for å seile nordover senere engang. Vi ønsket å reise så langt nord vi kunne komme i åpent hav, helt til polisens ytterste kant i Nordishavet. Tanken var å påvise konsekvensen av global oppvarming og belyse miljøtruslene i det sårbare Arktis…
Jeg avbryter igjen:
– Men hvorfor Alex Rosen?
– At Alex ble med var nok litt mer tilfeldig, vi møttes på en bar og ble venner. Og da det viste seg at han hadde en drøm om å seile til Nordpolen, og i tillegg hadde erfaring fra å seile fra før, så det passet det jo bra.
Jarle smiler og fortsetter: – I tillegg så ville vi ha med en same som kunne skru motorer, for det hadde bestandig Nansen…
( Nå må det innskytes at Espen Tarberg neppe lignet særlig på noen av Nansens samer, men han hadde i hvert fall samedrakt, erfaring i å reparere kjøleskap, og ikke minst, han kunne spille gitar…)
– Hvordan fungerte dere sammen, fire såpass forskjellige personer, på så liten plass? – Vi utfylte hverandre bra, kanskje nettopp fordi vi var såpass forskjellige. Vi hadde jo også et felles mål som vi virkelig brant for, og det hjalp oss til å holde fokus på det som var viktig. Og når man lever under såpass kummerlige forhold, så blir man ganske tett sammensveiset etter hvert. – Hva er ditt beste minne fra turen? Og er det noe du ville gjort annerledes, hvis du skulle tatt turen på ny?
Jarle blir drømmende i blikket.
– Det flotteste var uten tvil følelsen av å komme opp til polisen. Det var virkelig stort!
Og jeg tror ikke jeg ville gjort noe annerledes, men jeg skulle gjerne tatt turen en gang til, og da helst hatt enda bedre tid… På grunn av ytre omstendigheter, og ikke minst vinteren, så fikk vi mindre tid enn jeg hadde ønsket.
Jo forresten, en ting ville jeg gjort annerledes… Jeg burde ha kjølhalt Sysselmannen…
Jarles øyne er skjult bak solbrillene, så det er ikke lett å vite om han mener det seriøst. Men stemmen er i hvert fall alvorlig når han fortsetter:
– Det gikk bort veldig mye tid til byråkrati, både på Svalbard og senere, da vi fortsatte videre til Russland. Det skulle jeg gjerne ha sluppet, og kunne brukt tiden til havs, istedenfor på kjedelige kontorer…
– Fra Russland har jeg forresten også fine minner, sier Jarle. – Norge og Russland har lange historiske tradisjoner sammen, så vi ønsket å synliggjøre vennskap med folket som ble isolert og fiendeliggjort gjennom den kalde krigen. På turen møtte vi dessuten både Team Heyerdahl og personer fra det russiske forskningsmiljø, som alle mente at Thor Heyerdahls Odin-teorier hadde mye for seg. Vi besøkte stedene hvor Heyerdahl drev med utgravninger på nitti-tallet, og på en hedensk gravplass overleverte vi steinen vi hadde med oss fra Kaupang, og ble overrakt en fakkel som vi skulle ta med tilbake til Valhall. Det var i det hele tatt veldig spennende å komme så nært Thor Heyerdahls virke, og samtidig stadig finne tegn som tyder på at Heyerdahls teorier har mer for seg enn norsk forskningsmiljø vil innrømme… Jeg avbryter talestrømmen: – Men nå da, hvor går veien videre? – Fram til jul så skal vi fortsette med det vi allerede har gjort en stund. Vi reiser rundt og holder foredrag om turen til Valhall og promoterer den siste boka vår. ”Berserk til Valhall” har faktisk allerede solgt i over 8000 eksemplarer! Så nå er det liten tid til å kjede seg, og jeg blir litt slukt av bylivet. Og det er litt synd, jeg tror nemlig det er sunt å ha litt tid for seg selv, å kjede seg, å finne roen. Slik man kan gjøre ved sjøen, eller på fjellet. Og selvfølgelig på havet, hvor det bare er hav og vind som betyr noe…
Jarle blir stille, kikker utover Larviksfjorden.
– Men etter jul så skal vi på tur igjen, denne gang til Alaska, i Roald Amundsens fotspor. Turen er riktignok bare på planleggingsstadiet ennå, men det blir garantert tur. Det er jo hundre år siden Amundsen plantet flagget sitt i isen der, så det er jo på tide…
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer